Skal du bli mamma?

Skal du bli mamma ?

Det er ikke bare svangerskap og fødsel man bør forberede seg på. Svangerskap er ca 9 måneder og en fødsel kan ta fra minutter til noen dager, som regel. Men hva med ALT som kommer etterpå, da? Spesielt fra lille gull går fra å være baby til barn ...

Her kommer derfor et par av mange ting jeg anser som viktig å forberede seg på, ting som gjelder når babytida er over og den virkelige hverdagen setter inn. Dette blir nok bare ett av flere innlegg :)

Omgangssyke og oppkast.

Du får ingen forvarsel. Det bare kommer. Fort, og gjerne lydløst i starten. Du merker det kun fordi barnet ditt sutrer eller gråter. Men når du går inn på rommet til 2 eller 4-åringen din kan du lukte det. Når du slår på lyset kan du se det også. Du kan se det i håret til ungen, på dyna, på koseteppet og bamsen, du kan se litt på gulvet og oppover sprinklene på senga, det meste er havnet på puta og nedover i madrassen, ungen din har spy til nedpå hofta og gnikker seg i trøtte, tårevåte øyne med fingre glinsende av oppkast. Nevnte jeg lukta? Man kan skjære gjennom den med en kniv, så tykk og tilstedeværende er den. Første gangen vet du selvsagt ikke helt hva du skal gjøre, så noen ender med å tråkke i litt av guffa. Ungen blir plassert på do, og er man to foreldre på plass, så får den ene jobben med å rengjøre ungen, mens den andre fikser sengen. Å få spyet ut av senga er ingen enkel oppgave når alt er klumper og samtidig bløtt. Det må i do, er første klare tanken din, så du prøver å pakke pute og dyne litt sammen for å bære til toalettet. Der står barnet ditt i dusjen med far som prøver å dra potet og gulrotbiter ut av håret til ungen. Du prøver å helle oppkastet fra sengetøyet i do, og selvsagt søler du litt. På toalettet. Og gulvet. Alt går i vaskemaskinen etter det. Så skal du ta lakenet. Der er det mest. Og det velter liksom litt rundt når du prøver å samle det sammen. Du tar sjansen og løper med det mot badet. Lakenet funker som en sil. Alle klumper forblir i lakenet, mens alt det våte drypper hele veien fra soverom til do. Mer å vaske for mor. Klumpene går i do og lakenet i vaskemaskinen. Ungen står stiv som en stokk i dusjen og gjesper. Far graver fortsatt i håret etter mat. Du finner frem vaskebøtta og lager vaskevannet litt ekstra sterkt, litt salmiakk idag, for sakens skyld. Alle rynker litt på nesa. Mulig du tok i litt for mye. Når du vasker senga ser du at det er kommet litt på veggen også. På badet er sjampo kommet i håret. Barnet blir rengjort, tørket, kledd og plassert på sofaen, som er omhyggelig innpakket i håndklær nå. Spybøtte klargjøres, du henter vann til ungen, finner frem ny dyne og pute, kysser og klemmer på lille gull og vasker ferdig gulvet, samt toalettet. Når du ser på klokka viser den 02:42. Så ber du om at det ikke kommer mer. Please, ikke mer. Men det gjør det, selvsagt. På morningen er lille gull tilbake til sitt gamle jeg, energisk og glad, som om ikke'no. Mens du er nummen i kroppen og treig i huet. Det eneste positive i denne situasjonen er at ungen din har vist seg å være verdens flinkeste på å spy. Ingen tårer. Ingen syting. Og du synes at ditt barn er en helt.

Omgangssyke og diaré.

Samme som over, bare veldig mye mer ekkelt og utfordrende. Lukten. Jeg tror den kan fremkalle angst.

Så joda. Kjære, flotte vordende eller nybakte foreldre, dette er også noe som vil skje dere, mest sannsynlig. Mitt beste tips er .... vel, jeg har ingen tips, haha. Det må bare takles når det skjer, bare vær forberedt på at det skjer.

Og ja, glemte å nevne at man kanskje bør unngå å sove tett sammen med et barn som har omgangssyke. Med mindre man liker å få andres oppkast i sitt eget hår eller i trynet, da ;)

Xxx Solgunn

Mammas luksusproblem

Fikk ungene hjem idag etter mormor-ferie. Borte siden tirsdag. Den dagen brukte jeg på å gråte for at kidsa skulle være borte så lenge. Hele seks dager. Jeg syntes synd på meg selv fordi jeg ikke umiddelbart klarte å nyte at jeg skulle ha barnefri, og kjente på en overveldende følelse av likegyldighet ovenfor "livet uten barna". Jeg sank ned i sofaen og så på TV hele kvelden, fant de mest sentimentale programmene jeg kunne bare for å få gråte litt ekstra.

Dagen etter var jeg bedre, og det var deilig å kunne gå på jobb uten å rydde sjappa først. Jeg gjorde det ikke når jeg kom hjem, heller. Why bother, liksom ? Ungene var jo ikke hjemme. Som om det betydde at jeg da bare kunne leve i et grisehus... Så når torsdagen kom tok jeg meg sammen og rydda kjøkkenet når jeg kom hjem fra jobb på kvelden. Det hadde da stått urørt siden tirsdag morgen. "Bare noen dager til de kommer hjem nå, må vaske huset rent og pent."

Savnet etter kidsa stilnet litt etterhvert som jeg ble vandt til stillheten i leiligheten. Det var jo litt digg med den stillheten. Det var jo litt digg å bare være meg og min bedre halvdel.

Helga gikk bort i jobb og hagefest hos søsteren. Mannen min har ikke hygget seg så mye og lenge utover natta på ei god stund, mens jeg gikk tidlig i seng med tvillingene i tankene. Jeg lengtet etter dem. Og jeg følte meg tilfredsstilt etter en herlig kveld med gode samtaler og latter rundt grillen i hagen til søsteren min.

Søndag. Idag. De kom hjem. Min vidunderlige mamma har gitt tvillingene en uke med opplevelser, moro og kjærlighet. De sa de hadde savnet meg. Jeg sa jeg hadde savnet de også. Så koste vi. Min mamma er en super-mormor. Og når jeg tenker på at hun må elske meg like høyt som jeg elsker mine barn, så blir jeg veldig rørt og takknemlig.

Dette mammalivet er stappa med følelser og nye erfaringer. Nå har mine barn vært på sin første ferie, utover to overnattinger, alene. Det er stort. Og jeg kom meg gjennom det. De kom seg gjennom det. Mormor kom seg gjennom det. All is well. Så nå er jeg en tanke flau og skamfull over at jeg brukte nesten en hel dag på å synes synd på meg selv for at ungene var borte fra meg noen dager. Mammaer kan også ha luksusproblemer.

Alle foto er private.

xxx Solgunn

Tusen kunstverk

For to år siden var tegninger bare streker og kruseduller, men tvillingene elsket å tegne fra første gang de fikk prøve. Da tegnet de også mest på seg selv, det var litt mer spennende enn farger på hvitt papir. Pappa lærte de ordet "tatovering", eller "tattoering" som jentene sa og fortsatt sier. Noen ord de sier er for søte til å rette opp i.

Men tegningene har utviklet seg, kan man si. Detaljene i de er imponerende. Prinsesser og engler med hjerter på kjolene og lange øyevipper. Familier, alltid med en liten baby på slep. Må huske neser og fingrer. Gjerne sko med sløyfe - "kan du tegne sløyfe, mammaaaaa?"

Det gikk fra strekmenn og smilefjes til fashion og flotte fargekombinasjoner. Tegningene er noen små kunstverk, rett og slett. Og de kommer på løpende bånd. Kjøleskapet er alltid fullt av tegninger. Jeg bytter annenhver dag, uten å overdrive. Da legger jeg de "gamle" tegningene i en hylle for oppbevaring til kidsa blir store. Det har hvertfall vært tanken. Men nå må det være flere hundre kunstverk, allerede. Jeg kunne nok tapetsert hele leiligheten vår med de....

Man kan jo ikke spare på alt. Sies det. Men jeg klarer ikke kaste noen av disse tegningene. De forteller så mye om utviklingen til tvillingene de siste par åra. Jeg ønsker å spare alle sammen til jentene blir store og skryte av de: "Seee hvor flinke dere var, jenter. Se så fort dere vokste!"

Men vil de sette pris på et par titusen kunstverk fra fortiden ? Eller har jeg satt meg fore en ta-vare-på-alt-oppgave som tilsyvende og sist likevel ender i søpla ?

Nei, det ender vel med at jeg lager en bok av de. Har heldigvis mer enn 10 år på meg til å få det gjort, om jeg skal rekke det før jentene konfirmeres. Det burde gå :)

For .... vel. Se så fine.

xxx Solgunn

Alenetid

 

Sitter med mac`en i fanget. Jeg er på verandaen. Halve meg får sol, halve meg får ikke sol. Taket skjermer akkurat nok til at jeg kan sitte ute i sola og jobbe. Jeg myser når jeg ser på skjermen, og jeg kjenner at det er flere muskler i ansiktet jeg aldri bruker med mindre jeg myser mye. Støl i trynet. Det er vind, eller kanskje det kalles bris. Den er hverken kald eller varm. Midt på treet. 

Jeg, derimot, har det litt bedre enn midt på treet. Hadde det ikke vært for at denne mysingen gjør at jeg får vondt i hele ansiktet, så hadde det vært heilt på toppen av treet. Jeg er alene. Riktignok, så sitter jeg med en liten arbeidsmengde jeg skal igjennom, men jeg er alene. Det er ro i heimen. Ingen unger som synger, krangler eller spør spørsmål. Ingen mann. Bare meg. 

Vi mødre verdsetter alenetid. Jeg tror de aller fleste mødre gjør det, hvertfall. Og noen ganger når vi snakker om barnefri kan det høres litt sånn på kanten ut, som om vi er sjeleglade for at ungene er borte, liksom. Vi prater om fest som om vi var 20 igjen, og har en trang til å drikke litt mer alkohol enn det som, strengt tatt, er nødvendig. Bare fordi. Vi legger trykk på ordet DEILIG når vi forteller om hvor deilig det er å skulle ha en helg uten barna. Vi beskriver med lengsel hvor mye vi savner eller trenger litt tid for oss selv. Vi snakker om venninneturer, borte fra barn og menn. Når vi snakker om barnefri kan det kanskje virke eller høres ut som om det er noe vi skulle ønske var en permanent løsning. Altså, å ha barnefri. Men da hadde vi vel ikke fått barn, hæ ?
 

Jeg sier VI. Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, selvsagt. JEG er sånn som jeg beskriver over. Hver gang jeg har en mulighet til å ta en kveld for meg selv, så lurer jeg på om jeg skal drikke meg full. Gjerne sammen med venner. Noen ganger gjør jeg det, men som oftest blir det med en øl og en kaffe latte før jeg er så snegletrøtt at jeg bare må reise hjem. Lenge og lengre enn langt før stengetid, selvfølgelig. Jeg bruker også ordet DEILIG når jeg snakker med noen om neste gang kidsa skal overnatte hos, for eksempel, mormor. "Det skal blir så DEILIG å få sove hele natta. Det skal bli så DEILIG å kunne sove så lenge jeg vil i morgen. Det kommer til å være så DEILIG å slippe å lage middag idag." Sånne ting. Jeg sier det, jeg. Jeg sier det fordi det ER deilig. Det er digg-diggi-di-digg-deilig !!! 

Men jeg sier ikke slike ting fordi jeg ønsker meg bort fra ungene mine, eller de bort fra meg. Jeg vet det kan høres slik ut noen ganger. Og jeg tror, som sagt, at det er flere mødre der ute som ordlegger seg litt på samme måten når tema `barnefri`dukker opp. Det er fordi vi trenger å savne ungene iblant. Vi trenger å slippe å tenke på alt ansvaret noen ganger. Vi trenger å senke skuldrene og snakke med andre voksne. Vi har behov for å føle oss som jenter og kvinner, og ikke "bare" mødre. Vi trenger å formidle hvor takknemlig vi er for at vi, i tillegg til å ha fått verdens vakreste barn, har en slik luksus som `barnefri` en gang iblant.


Jeg er alltid ekstra glad for å se kidsa igjen etter at jeg har hatt litt alenetid eller barnefri. Det er rart hvordan de plutselig er ekstra myke, ekstra søte, ekstra spesielle og ekstra gode, og hvordan jeg elsker de ekstra høyt og mye når jeg ikke har sett de på en dag eller to. Det er viktige følelser. 


Men akkurat nå nyter jeg at jeg er alene. 
Midt på dagen, på en lørdag.
Fantastisk ! =)





Foto: Aliona Pazdniakova



xxx Solgunn

Hva skjedde ?

To nydelige 4-åringer, begge jenter, løper rundt på gresset i tynne sommerkjoler og ler. Vinden rusker i det lange, lyse håret deres. De ser ut som de er kommet rett fra naturen og ikke fra et annet menneske. De er ville og vakre, nysgjerrige, søkende. De gir etter for sitt instinkt om å leke mest mulig hele tiden. De løper i ring rundt pappaen, som driver og ordner til en vannlek.

Det er ett år siden jeg skrev noe her på bloggen sist. Hva skjedde?

Tvillingene skjedde. De ble 3 år. Da skjedde det noe, om mulig mer fantastisk enn at de ble født. Språk. Forståelse. Konfliktløsning. Spørsmål. Gjøremål. Interesser. Vennskap. Identitet. All utvikling på disse områdene og fler gikk plutselig i racerfart, og som foreldre har vi hatt utfordringer med å følge med turen, som har gått så fryktelig fort. Og den er ikke over ennå. Det aner meg at den nettopp er begynt, egentlig.

Mor og far har måttet tilpasse seg tempoet. Og det er ikke så lett å gi slipp på babyen og la barnet utfolde seg. De vil prøve så mye "farlig", og som mamma er jeg tidvis helt utmattet av bekymring. Pappaen lar de få klatre høyt og sykle i nedoverbakke. Da holder jeg meg helst hjemme. Slike syn er det greit at jeg unngår når jeg kan. Så vil de bestemme selv, gjøre selv og klare selv. Spesielt når det gjelder mat og klær, lek, aktiviteter og hobby. Jeg vil gjerne at de skal rydde selv, tørke seg selv når de er på do og behandle gulvet som gulv og ikke oppbevaringsplass. Det er sjelden jeg får det som jeg vil. Det blir en del samtaler med jentene, hvor vi forklarer hvorfor vi sier nei til noe og ja til annet, og hvorfor det er slik at foreldre bestemmer mest. Og vi inngår en del kompromiss. De liker å ta egne avgjørelser, og som foreldre prøver vi å la de få bestemme selv der det er forsvarlig.

Barna skal sees. De krever det ikke. Men de trenger det. Jeg merket meg at Norah ble mer og mer "snill pike". Hun testet ikke grenser på samme måte som søsteren sin, Ella. Aldri rampete. Aldri like tilfreds og glad som Ella, heller. Jeg følte at Norah var litt fengslet i seg selv og av de forventningene hun kanskje hadde oppfattet at jeg og pappaen hadde til henne. En oppfatning som måtte, i tilfelle, være feil. Så jeg tok en lang prat med henne.

"Du vet, jenta mi, at det er greit å være rampete noen ganger. Jeg og pappa elsker deg uansett og for alltid. Det er viktig å tulle og gjøre litt rampestreker. Sånn som Ella. Det betyr ikke at du er slem eller at du ikke er flink. Mamma vet hvor snill du er. Men når du gjør noe som du vet du ikke har lov til, så kan det være at mamma og pappa blir irriterte eller sinte. Det kalles konsekvens."

De største blå øynene tittet opp på meg. Jeg undret meg på om hun forstod noe av det, tenkte at hun nok ikke gjorde det. Jeg tok feil.

"Dere elsker meg, også når dere blir sinte," sa hun søtt. "Og jeg har lov til å være rampete noen ganger." Jeg nikket og smilte til henne, og hun la de myke armene sine rundt halsen min og kysset meg på munnen. Så var samtalen over, hun klatret av fanget for å leke.

Siden har hun testet grenser på høyt nivå, og alltid med et rampesmil om munnen. Plutselig tegnet hun på veggene i stua. Da måtte vi inngå kompromiss om at det er ok å tegne på veggen på sitt eget rom, men ikke på veggene på rommene som er alle sine. Ved to anledninger moret hun seg med en dassrull og en kjøkkenrull, og danderte alt sammen utover stua. Så satt hun og klukklo under spisebordet og ventet på konsekvensen. Jeg lo høyt begge gangene, og når vi var ferdige å le forklarte jeg hvorfor jeg helst ser at hun ikke gjør det igjen. Hun gjemmer seg når vi skal pusse tenner eller bade. Og hun sier ofte at "nå vil jeg bestemme".

Og selv om hun noen ganger opplever at mor og far blir sinte på henne, at hun har tøyd strikken bittelitt for langt, så er hun friere og mye mer glad enn tidligere.

Det er dette som skjer. Dette som får tida til å fly. Dette og mye, mye mer. Det går ikke en dag uten at jeg tenker at dette må jeg skrive ned, dette må huskes. Men så skjer det noe nytt, eller jeg er for opptatt med å være tilstede når ungene er våkne og når kvelden kommer er jeg for sliten til å sitte å trykke på tastene.

Nå, derimot, sitter jeg på verandaen og ser på ungene som leker med pappa på en lånt vannsklie. Og jeg føler meg ubeskrivelig heldig.

xxx Solgunn

Hvem skal jeg mobbe idag, mon tro ?


Jeg har sendt kidsa avgårde til barnehagen med pappaen sin. Litt sent ute, som vanlig, og klokken nærmer seg 9 allerede. Helt greit at det er pappaens tur til å levere ungene idag, da jeg trenger tid og ro til å jobbe. Kaffe, røyk og mac`en blir med meg ut på verandaen, og jeg setter meg godt ned på trebenken og skuer mot himmelen og det jeg tror kommer til å bli en hel ok dag, litt sol, litt regn, litt vind. Altså ikke veldig oppmuntrende værtilstander, men likevel ikke sånn at jeg ønsker å krype tilbake i senga igjen.

Det første jeg gjør er å sjekke mailen min og deretter logger jeg meg på Facebook. I tillegg til at det er en viktig sosial greie for meg, et hjelpemiddel til å holde kontakt med de mange jeg er glad i, i en travel hverdag med to små, så er det også jobb for meg å være på Facebook. Men når jeg ikke er på jobben min sin side, så skroller jeg gjennom newsfeeden min. Jeg går gjennom et par-tre statuser om været, jeg ser at noen visstnok fortsatt er forbanna over at et eller annet lag gikk av med seieren i en eller annen fotballkamp, jeg registrerer at noen jeg kjenner er på vei til eller kommet frem til drømmeferiestedet sitt og jeg freser forbi noen tyvetalls statuser hvor folk lirer av seg de verste gloser, gjerne om andre - noen ganger med helt klare henvisninger til vedkommende, slik at du som leser umulig kan misforstå hvem hetsen eller raseriet i statusen er ment mot, men også de som bare lar deg få vite at det er noen. 

Det er sjelden jeg ser noe negativt skrevet som er rettet mot meg. Hvertfall kan jeg ikke huske å noen gang ha følt - Oi, den var myntet på meg - og jeg har heller aldri sett noen skrive noe stygt direkte om meg. Takk og lov. For jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet å være mottaker for slik negativitet som mange klarer å lire a seg i de forskjellige offentlige rom. Det er selvsagt ikke bare på Facebook, men som mange av dere nok selv vet, så er det ganske mange som sitter der med tastaturet sitt og er både store og sterke bak det, med fingre som blafrer raskt over tastene og griser av seg på en måte de aldri ville gjort eller kanskje aldri hadde turt å gjøre om de stod ansikt til ansikt til de som de slenger kommentarer etter. Jeg velger å kalle det "kommentarer" enn så lenge, men om dere ikke har sluttet å lese til nå, så er jeg sikker på at dere vet hva jeg hentyder til - de såkalte NETT-TROLLENE. De fleste nærer seg ikke av å skrive ondsinnede statuser på sin egen profil, men aller helst i kommentarfeltene på blogger, nettaviser og lignende. Ja, for tenk! Der har fått sitt eget navn. Det er, rett og slett, en såpass stor gruppe av mennesker som oppfører seg på en særs uhyggelig måte mot andre på nettet, og disse har nå fått kallenavnet "nett-troll". Det er jo fordi man ikke alltid vet hvem de er og fordi det er så uendelig mange som er det, går jeg utifra. Nett-troll.

Selv synes jeg betegnelsen er svak. Nett-troll? Høres mer ut som figurer i et eventyr, spør du meg. De fortjener ikke å bli kalt noe så "søtt" som troll, for det er ikke det de er. De er langt fra troll. De er MOBBERE. Enkelt og greit - mobbere. Og om man kan kalle dem for sitt riktige navn, så blir det kanskje litt vanskeligere å si til folk som opplever mobbing på nett at de ikke skal bry seg om disse menneskene som stadig slenger dritt etter andre. For da er det faktisk MOBBING vi snakker om, og ikke noen ufarlige nett-trolls kommentarer. Og...... disse mobberne er farlige. Veldig farlige. Og jeg fatter ikke at de ikke ser seg selv.

Det kommer frem i media, historier om ungdom som mobber så hardt, brutalt og fryktelig at vi som er voksne blir stumme av forferdelse og det knyter seg i magen. Når vi leser om 14 år gamle jenter som skriver i tekstmeldinger til andre jenvgamle at de ønsker at de dør, at ingen liker dem, at de ikke er verdt noe, at de skal få juling hver eneste.......da blir vi helt fra oss av hjelpesløshet. Hva er skjedd med ungene våre, tenker vi. Hva er skjedd? Det er liksom så uforståelig at noen kan mobbe på en så skremmende og stygg måte, med så direkte og onde ord, så kaldt og ugjennomtenkt. Men den eneste grunnen til at vi blir så sjokkerte er fordi våre unge mobber på en litt annerledes måte enn oss voksne, ja, rett og slett litt mer "rett på sak". Ungdommene pakker ikke inn mobbingen sin i store, vanskelige ord eller i en smart, nedsettende tone for at mobbeoffer skal føle seg ennå mindre. De barna og ungdommene som mobber har ikke lang nok livserfaring enda til å fullstendig skjønne seg ikke på manipulasjon og hersketeknikker, og hvordan ordlegge seg slik at man igjen kan gjemme seg bak ordene sine. Men DET er det mange voksne som kan. Og de ser ikke på seg selv som mobbere, men som velartikulerte og samfunnsengasjerte mennesker som tror at ytringsfrihet betyr at du kan si akkurat hva du vil om og til hvem du vil, uavhengig om det er upassende, stygt, nedsettende, urettferdig eller usant, eller om det har noe som helst med SAKEN å gjøre. Og jeg blir faktisk mer fortvilet over at det finnes voksne som mobber andre HVER ENESTE DAG på denne måten enn at det finnes barn som skriver "Jeg vil at du skal dø" til andre barn på instagram. For hvem er det som skal lære våre barn og ungdom at mobbing ikke er greit??! Jo, det er VI. De voksne. 


Noe skurrer. 


Jeg tenker på tvillingene mine. Ikke 4 år engang, men allerede på vei inn i samfunnet med hestesteg. Mobbing foregår selv på deres alder. Jeg blir kvalm av tanken og rister det av meg....nesten. Selv om jeg fortsetter med det jeg egentlig skal gjøre, altså å jobbe, så gnurer dette voksende samfunnsproblemet seg et sted i bakhodet, og jeg klarer ikke helt slippe taket. Jeg kjenner at jeg er sint for at dette skal være noe å bekymre seg for i det hele tatt. ALLE vet jo at mobbing ikke er ok. Så hvorfor fortsetter det?

 

Klarte selvsagt ikke å dy meg og ville finne et "mildt" eksempel på hva jeg mener er vår voksnes måte å mobbe på. Sier ingenting om saken disse menneskene diskuterer, annet enn at det er fra kommentarfeltet til en artikkel i en nettavis, og de som følger med kan nok skjønne hvilken sak det gjelder. Uansett, så er saken det gjelder forsåvidt uinteressant, det er måten disse 3 menneskene "snakker" til hverandre jeg reagerer på (og at utsagnene her ikke har noe med saken å gjøre, heller).




Kan dere se for dere disse tre menneskene sitte i samme rom og gjøre denne "scenen" ? Nei. For det hadde blitt veldig rart, hadde det ikke? Og i dette forumet er det tydeligvis bl.annet greit å kalle folk for "sutrete megge" kun fordi man er uenig OG man kan håne folk for at de skriver feil - Ha ha ha! Kanskje du har dysleksi, duuuuu! Så teit du er selv om jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg ville bare drite deg ut litt, du, som jeg ikke kjenner.
 

Det er ikke rart at folk til stadig føler seg krenket og hetset, vet du, når det er blitt ok å kommunisere på denne måten.... 
Og snart tør vi vel ikke stå ansikt til ansikt med de vi er uenige med lengre, for vi vet ikke hvordan. Vil bare høres, men ikke sees.  

 

Skulle ønske mobberne kunne begynne å tenke seg om. Det er egentlig ganske enkelt.
Bare vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Mobbing er UT !

 

xxxSunny 

Drittlei drittlukt


Nå skjer det snart. 


Jeg ønsker våren hjertelig velkommen. Hei på deg, jeg er ubeskrivelig glad for at du endelig er her. For nå skal vi ta skikkelig sats og drønne på med bleieavvenning. Er det i det hele tatt et ord? Tvillingene skal slutte med bleie. Jeg nærmest gråter av glede. Til høsten er de nok ikke bleiebarn mer.

Tre år med drittlukt. Som om den har satt seg i veggene. Som om den har sneket seg inn i alle husets kringkler og kroker. Jeg kan lukte det selv etter at all søppel er tømt og alt, ALT er vasket fra topp til tå. Med klor. Den er der. Kanskje den har satt seg i nesen min også. Men den som ler sist, ler best, sies det. Så HA HA HA, nå er det snart over.

 

xxx Sunny 

Hvem trenger meg mest ?

 

Følgende scenario er jeg ganske sikker på at flere av dere mødre der ute har opplevd hvertfall èn gang, eller kanskje også mange ganger. Selv opplever jeg dette til stadighet, selv om det har vært en periode nå, hvor jeg jo har vært hjemme i noen måneder pga sykdom, hvor dette ikke har skjedd. Men ....med en gang man skal begynne å kombinere jobb med familielivet igjen, så røyner det på.

Jeg snakker om de gangene du må haste hjemmefra for å rekke jobb (eller andre viktige avtaler) og etterlate deg et gråtkvalt barn som kanskje akkurat har ramlet og slått seg, mulig en faceplant med blodig utfall, en søskenkrangel som ender i noe hardt slått mot hodet eller andre lignende hendelser.


Du gjør alt i superspeed. Trøstingen, tørking av blodig nese eller annet, et par gloser om hvorfor det er viktig å se seg for eller hvorfor man ikke skal slå søsteren sin, meglingen mellom de kranglevorne barna, og da med mannen din eller kanskje moren din i bakgrunnen som sier: "Bare gå du, jeg skal ta meg av dette. Det kommer til å gå helt fint." Du kjenner svetten piple frem mellom brystene og at de omdanner seg til dråper som, irriterende nok, renner nedover mot magen. Topplokket er også ganske hett nå, da du tross alt var ferdig påkledd og klar til å rushe mot banen, bilen eller bussen da uhellet inntraff. Og nå står du der, fullt påkledd med mange lag med tøy, gjerne også ull, skjerfet er pakket rundt halsen, solbrillene er på, veska henger på skulderen og så....... Pang! Bæng! Hyl ! Hva i helsiken skjedde nå, tenker du, og snur momentant på hælen og går inn i heimen igjen hvor lille prins eller lille prinsesse (eller kanskje flere, i mitt tilfelle to små prinsesser) gråter av full hals og har det fryktelig kjipt. "Mammaaaaa, " hyler de. "Jeg vil til mamma!"  Du handler kjapt, for du er jo allerede sent ute. Men mammahjertet klarer ikke å bare gå. Ikke av seg selv. Et mammahjerte forlater ikke sitt gråtende barn.

"Bare gå du. Det ordner seg," sier omsorgspersonen som du har satt til  være sammen med ungene dine mens du skal jobbe, og du lar deg pushe, gir ungene et overtall av våte kyss og klemmer de hardt. "Jeg kommer tilbake i kveld og i morgen skal vi kose oss masse," sier du og lukker døren bak deg. Mens du går bortover gangen hører du ungene dine hyle etter deg, og du har alldeles ikke lyst å gå fra de, selv om du har sett frem til å jobbe. Men akkurat da føles ikke jobben, avtalen du har laget, legetimen du har bestilt eller andre ting.....vel, det føles ikke viktig mer. Du har en smerte inni magen og brystet som du ikke klarer å shake av. "En god mamma er der for barna sine," sier en stemme til deg, gjentatte ganger. "En god mamma setter alltid barna først."

Når du ikke hører dine barns gråt lengre, da letter trykket litt og fornuften klarer å trenge litt igjennom. Ingen jobb, ingen penger. Ingen penger, intet hus eller mat eller klær. Ingen klær, mat eller hus, ingen god oppvekst. Du ender på at det beste er at du bare drar på jobb. Som pappaen , moren din eller barnevakten din sier - det kommer til å ordne seg. 



Å SETTE BARNA FØRST.

Så, hva vil det egentlig si å sette barna først ? 

I de øyeblikkene som beskrevet over, så er det som om jeg må tvinge meg selv til å tenke fremover. JEG vet jo at det beste er at jeg tjener til livets opphold, at jeg passer på at vi har nok penger til å betale for hus, mat og klær, aktiviteter for barna, opplevelser for familien, men jeg tviler på at en treåring ser det på samme måte når hun/han står der og akkurat har slått seg. Følelsene velter rundt inni den lille kroppen, smerten etter slaget eller fallet dunker og svir, andre mer komplekse følelser som for eksempel en såret stolthet, at man er blitt rammet av urettferdighet, at man ikke klarer å kommunisere det som skjer inni en.....vel, jeg tror faktisk det viktigste for barnet akkurat da er at mamma er der.......med hele seg. Men istedenfor at situasjonen kan bli roet ned i barnets tempo, så er det mors tempo som må etterfølges, for mor må jo rekke jobb. Så mor forlater ungen sin med alle de vanskelige følelsene som kom på grunn av hendelsen eller uhellet, og i tillegg tvinges det til å skulle måtte håndtere en avskjed. Og ikke hvilken som helst avskjed....for en treåring kan det være den verste avskjeden som finnes - når mamma går fra deg når du trenger henne mest. 

Er det noen som kjenner seg igjen ? 


Vel. Jeg har gjort dette noenganger. I de to foregående årene har jeg hatt en krevende jobb. En jobb jeg trodde jeg MÅTTE ha for at familien skulle ha det vi trenger til enhver tid. Materielle ting. Jeg glemte litt av dette med de nære tinga - å bygge opp tillit til mannen og barna mine, å ta det fulle ansvaret som mor, å være der for dem. Man trenger ikke penger til det. Kjærlighet er ubetalelig. 

Nå har jeg ikke den jobben lengre. Den gjorde meg syk i kroppen, noe som har spist av meg og mine i noen måneder nå. Jentene mine kan fortsatt spørre meg: "Har du vondt i nakken mamma? Skal du legge deg?" dersom de ser meg rynke på brynene eller hører meg klynke forsiktig når jeg bøyer meg ned for å plukke opp leker fra gulvet. De er bare 3 år. Jeg ønsker ikke at de skal måtte være nødt til å forholde seg til en "syk" mamma. Nå er jeg bedre, mye bedre, og i gang med å jobbe litt igjen. Ny jobb, selvsagt, som jeg kan styre litt selv. Men jeg har likevel et ansvar og må befinne meg på jobben når jeg har fått beskjed om eller sagt at jeg skal komme. Jeg har ikke unnveket de vanskelige avskjedene som tidvis dukker opp, men jeg har mye mer tid med ungene mine nå enn før. Så det er jo noe.

Her forleden løste jeg situasjonen litt anderledes. Jeg gikk ikke. Istedenfor ringte jeg sjefen og kollegaen min med beskjeden om at jeg kom til å komme for sent, og det gjorde jeg. Men når jeg først kom på jobb, èn hel time for sent, faktisk (og det kunne vært mer om uhellet var større og mer betydelig), så var jeg på jobb med hele meg. Det hadde jeg ikke vært dersom jeg hadde hastet hjemmefra og sådan forlatt mine svært ulykkelige barn. Og det ga meg tida til å være der for jentene mine med HELE meg. For jeg dreit i hva klokka var, hvor jeg skulle vært nå og hva jeg skulle ha gjort, og så bare konsentrerte jeg meg om de. Englene mine. Det beste som har hendt meg noen gang. De to. Og sannelig tror jeg også at min sjef og kollega høster frukter av at jeg valgte som jeg gjorde, for jeg var en stjerne på jobb hele dagen.

Men slik er vel ikke alle arbeidsgivere. Og igjen må jeg prise meg selv svært heldig som har en ny jobb med andre forutsetinger enn den jeg hadde tidligere.
For man føler seg jo uansett crap i slike situasjoner. Ansvarsfølelsen for jobb er også svært sterk og i akutte situasjoner kan man fort la seg villede og lure på hva som er viktigst. Jobb eller barnas velvære? Alle foreldre vil jo svare "barnas velvære", men vi havner likevel oppi situasjoner, gjerne akutte, som de jeg beskriver over, hvor vi må velge mellom jobben og barna. Og noen ganger blir man også så stresset at man kanskje ikke klarer å se den beste løsningen, en som kanskje hadde funket for alle parter. 

 

Noen som har noen tanker rundt dette ?

 

 

xxx Sunny

Mine vakreste (video).

På kveldene, når barna er i drømmeland, mannen snorker på sofaen, oppvaskmaskinen durer sin monotone vaskesang, da liker jeg aller best å ta med meg kaffekoppen min og røypakken ut på verandaen og sitte der med telefonen i hånden og bare være Solgunn for ei lita stund. For ja, jeg røyker¨ennå. Det er en av mine lyter. Og jeg har ikke lyst til å slutte med det. Det er MIN tid.

Vel. Selv om jeg nå påstår at det er min tid og kun min alene, så betyr jo ikke det at jeg ikke tenker på ungene mine, familie, venner eller andre. Stort sett alt jeg gjør på telefonen gjør jeg fordi jeg tenker på noen andre. Og den siste tiden har jeg kosa meg med å være kreativ med å lage videoer. Superenkelt og veldig gøy. Dessuten kjekt å ha tilgjengelig. De fleste videoene jeg lager er naturligvis av kidsa. Det blir fort sånn, for jeg har jo en million bilder og videosnutter av de som tar opp plass på telefonen.

Så her har dere to videoer av jentene.

Englene mine.

 

ELLA VICTORIA
 

 

NORAH LOUISE

 

 

 

xxx Sunny

Får ikke sove...


Jeg undrer meg hvordan det er. 
Kan det være slik, kanskje ?


Jeg ligger i senga, det er mørkt, søsteren min sover godt, for jeg kan høre den tunge pusten hennes. Jeg sutter på smokken, det pleier å hjelpe når jeg vil kose meg, roe meg ned, slappe av. Men nå smaker den ikke sånn som vanlig. Jeg tar den ut, studerer den i mørket. Jo, den ser helt lik ut. Så jeg putter den i munnen igjen, lukker øynene og drar det gule, slitte koseteppet mitt over hodet. Nå skal jeg sove. Men jeg er tørst, tenker jeg. Den rare følelesen som gjør at jeg ikke får sove nå, det er sikkert fordi jeg er tørst. Jeg rekker meg etter flaska på krakken ved siden av senga, men fordi det er så mørkt på rommet, så dunker jeg borti den og den faller på gulvet. Det lager en hard, skarp lyd. Jeg roper til mamma at hun må åpne døren. Det tar en stund før hun gjør det. Samtidig hvisker hun fra dørsprekken at nå er det natt og at jeg må legge meg til å sove. Jeg ser ikke flasken min på gulvet. Borte? Jeg tar heller flasken til søsteren min.

Nå er jeg ikke tørst lengre. Smokken er tilbake i munnen, øynene er lukket på ny. Men noe er galt. Magen lager rare lyder. Plutselig blir jeg veldig lei meg. Jeg gråter ikke høyt, jeg bare syter litt sånn forsiktig. For jeg vet at det er natta og at jeg ikke skal vekke søsteren min. Det har mamma og pappa sagt. Jeg tror mamma har større ører enn ulven i rødhette-eventyret, selv om det ikke ser sånn ut. For hun kan høre den minste lyd jeg lager. Det er deilig at hun kommer inn, selv om jeg ikke mente å bli lei meg og ikke få sove. Mamma kysser meg på pannen og spør meg hva som er galt. Da begynner jeg å gråte ennå mer, for jeg vet jo ikke hvorfor, og nå har jeg ingen grunn å gi mamma. Men mamma er ikke sint. Hun løfter meg opp, med smokk, teppe og kosebamsen og klemmer meg inntil seg. Det er godt, så jeg gråter ennå litt mer og ennå litt høyere. Men ikke så lenge, for snart har mamma puttet smokken i munnen min, og nå smaker den bedre. "Får du ikke sove?" spør mamma med myk stemme. Jeg nikker bare og snufser litt. Mamma lurer på om det er fordi jeg har drømt noe skummelt. Det er det ikke. Jeg har ikke drømt noenting ennå. Så lurer hun på om jeg har vondt no`sted. Det har jeg ikke, selv om jeg er veldig trøtt på øyene mine og det er litt ubehagelig. Tilslutt spør hun om jeg er sulten. Jeg nikker. Det er det som er galt. Jeg er sulten. Man skal ikke spise mat på natta. Det har mamma og pappa sagt. Men mamma bærer meg likevel inn på stua. Pappa slår av de skarpe lysene, slik at det blir koselig. Jeg får sitte i sofaen under pleddene, oppi alle putene.

Mamma og pappa sier at man ikke skal spise mat på natta. Men mamma og pappa sier også at det er veldig vanskelig å sove når man er sulten i magen, og minner meg på at jeg kanskje spiste litt lite til kveldsmat. Det skal jeg prøve å huske til en annen gang. Heldigvis sier mamma og pappa også at det er klart at jeg skal få litt å spise når jeg er sulten. Jeg tror de elsker meg veldig høyt. Så gjør vi en "deal" på at jeg skal få brødskive med ost og smør, og når jeg er ferdig skal jeg gå å legge meg å sove. Det er en god deal og vi tar hverandre i hånden på det. Det beste av alt er at jeg får litt alenetid med mamma og pappa også. Tenk, nå ligger søsteren min og sover, jeg har mamma og pappa helt for meg selv. Og de sier at jeg er verdens søteste.

 

 

Det er mange som sier og mener at man ikke skal ta opp barna etter at man har lagt de for kvelden. At dersom man vet at de har fått i seg for lite mat og væske, så skal man likevel la de være sultne og tørste fordi de visstnok skal lære av det, lære at de må spise og drikke nok til de faste måltidene. "De dør ikke av å være litt sulten," sier "veteranene". Jeg vokste opp i en tid hvor dette var en helt vanlig måte å "oppdra" ungene sine på. Stramme regler. Ikke mat etter kveldsmat. Ikke stå opp etter man har lagt seg. Uansett grunn, føltes det som. Jeg husker at det å stå opp etter leggetid var noe skummelt, man kunne risikere å få kjeft og bli beordret inn i senga igjen. Det skjedde jo noen ganger, og som liten jente kunne jeg ikke skjønne at det kanskje lå noe annet bak (som om at mamma var dødsliten, kanskje, alenemor til 3 som hun var frem til jeg var 6 år gammel) enn at det var "forbudt" . Når man skulle sove, så skulle man sove. Det var da. Jeg vet at mamma hadde oppfostret meg og søskene mine annerledes om hun dengang visste det hun vet om barn idag. Hun er nemlig verdens beste mormor.

Mine jenter er 3 år gamle. De er utrolig glade kids, de synger støtt, er fantasifulle, idèrike, de er smarte, kvikke, energiske, talentfulle og ivrige. De skjønner alt jeg sier. De vet at natt er natt. De vet at man må spise for å vokse, for å være frisk. De vet å si ifra når de er sultne og tørste, stort sett. Noen ganger utsetter de å spise fordi de er veldig opptatt med noe annet. Lek. Da hører jeg ofte: "Ikke gjør det, mamma. Ikke si at det er middag nååååå. Jeg vil leke." - når jeg roper at det er klart for middag. Mor og far her i huset har lært seg å være tålmodig også på dette punktet, vi lar ungene gjøre ferdig det de driver med, men "motiverer" de til å kjappe seg ved å si ting som: "Mmmm, dette ser jammen godt ut" eller "Wow, idag er det skikkelig deilig middag." Vanligvis går det ikke lange tida før ungene sitter ved bordet, og de har også følt at de fikk ferdigstille "lekeprosjektene" sine. Det gjør ikke noe om kidsa kommer 5 minutter etter oss til middagsbordet.

Å nekte barna sine mat på kvelden etter de har lagt seg, dersom de sier at de er sultne, det er ikke ok, synes jeg. Gi dem ei brødskive og snakk med dem om viktigheten av å spise nok når man er våken, det er mitt råd. Vi har ikke store problemer med at jentene står opp og skal spise etter leggetid, men det har skjedd noen ganger. Da har jeg gitt dem mat og lagt dem igjen etterpå. Jeg vil at ungene mine skal tørre å komme til meg når som helst det skulle være. De skal ikke føle at det er "forbudt" å stå opp, at de skal ligge med tankene og følelsene sine og være redd for å komme ut på stua eller inn på soverommet til meg og pappaen. Vi er jo deres trygge havn. Hos oss skal alt være greit.

Og skal jeg være ærlig. Det er alltid veldig koselig når en av ungene må stå opp..... Det er sjelden man får muligheten til å ha alenetid, og jeg tror vi foreldrene her verdsetter den tida likemye som kidsa gjør. Det er som om de er ekstra søte da.


Hva mener du?
Hvor streng skal man være med matrutinene om kvelden?

 

xxx Sunny

Smaking & Baking....

Jeg har aldri vært glad i å bake. Ikke det at jeg har prøvd så mye, men de gangene jeg kan huske å ha gjort det, så erindrer jeg at jeg syntes jeg at det var langdrygt, tungt og kjedelig. Dessuten så husker jeg brøddeig som en klissete greie som jeg bare ikke klarte å fjerne fra fingre og negle fort nok, og at det ga meg chills nedover ryggraden. Vel.

Heldigvis har jeg Anette, min beste venninne og tvillingenes "reservemamma", som er utdannet kokk, og selv om hun ikke jobber som det lengre, så har hun jo sansen for mat. I det siste har hun begynt å få skikkelig dreisen på gjærbakst også. Jippi. For da slipper jeg. Og tvillingene kan likevel få god opplæring i hvordan bake de deiligste brød og boller. Må si at jeg er ganske fornøyd med akkurat denne situasjonen. For jeg kan bare være tilskuer, ta bilder og filme og dø på meg av stolthet over de fantastiske ungene mine, som er såååå flinke til å hjelpe til.

Kremt..... selv om det nok er mer smaking enn baking.

Og når jeg tenker meg om, så er vel ikke dette baking, heller, men rett og slett matlaging.







xxx Sunny

Videokos - Lykkebarn

Twinsa er ubeskrivelig vakre, morsomme, smarte, flotte, nydelige, søte, vidunderlige og alt annet positivt for tida.
Det er en fryd å se de vokse, men skal også innrømme at de tidvis går meg skikkelig på nervene.
Men stort sett er det bare gøy.

 


 

 

 

xxx Sunny

Videokos - Lykkebarn


 

 

 

 

 

Ha god lørdag !

 

xxx Sunny

Who Let The Dogs Out


Vi har fått kjæledyr i hus. Jepp. To stykker. Eller fire. Litt vanskelig å definere, for de går fra å være hunder til å bli katter, rett som det er. Men det er aldri mer enn to dyr i huset om gangen, da.

Merkelig nok, så kan de snakke. Riktignok i svært høy pitch og med bjeffing og mjauing som hovedspråk. Det gjør at de er enkle å forstå. Greit å vite når katta er tørst, mener jeg.

Kos er en stor del av tilværelsen for disse to (fire?) dyra. Og som katter og hunder flest, er det mye slikking med våte tunger. På kinnet, på nesen, på øret, på leggen, på hånda, på øyet, på munnen.... De bryr seg liksom ikke om hvor de slikker, selv om ansiktet fremstår som en favoritt. De overøser oss sådan med kjærlighet. Til gjengjeld vil de gjerne bli klødd på ryggen.

Jeg har betalt dyrt for disse to kattene/hundene. De har kostet meg mer enn jeg trodde var mulig, men også gitt meg mer enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Så, dette er premiedyr, for å si det sånn. Hvor DE er premien min for alt jeg måtte gjennomgå for å få de.

Klart, det er ikke alltid så enkelt å ha dyr. De trenger mye stell og ettersyn. Men jeg er egentlig storfornøyd. Min bedre halvdel er nemlig allergisk mot både hund og katt, egentlig, men akkurat disse to har han utelukkende positive erfaringer med. Og han måtte ikke ut med en eneste krone.

Så nå er både mor og barn glade. Gøy med kjæledyr, nemlig. Men det er vel bare et tidsspørsmål før ungene finner ut at de ikke vil late som de er dyr lengre, men ha the real deal.

Oh well.

Xxx Sunny

Ned i dypet


Du står i et rom. Det er stort. Lyst. Vakkert. Atmosfæren er vidunderlig. Inspirerende. Motiverende. Det er ditt rom. Her føler du deg bra. Varmen er stabil der, du kjenner deg trygg og tilfreds. Det kan romme alt du vil. Det er plass til alle tankene dine der. Nesten.

I rommet er det en dør. Bare én. Nydelig dekorert, fin å se på fra denne vinkelen. Fra den andre siden - not so much. Den er stygg på baksiden. Tror du. For du åpner sjelden døra lenge nok til at du ser nøye på den. Nei, den åpnes kun når der dukker opp tanker som ikke hører hjemme i det vakre, lyse rommet ditt. Du kaster de mørke tankene gjennom den døra og lukker den raskt etter deg. Du ser ikke på at tankene dine humper og dumper ned den bratte trappa og forsvinner i det mørke gapet langt der nede et sted. Faktisk har du aldri gått NED den trappa, men du har måttet klatre den noen turer opp. Men det husker du ikke.

Døra holder du deg altså, for det meste, langt unna.

I det , tilsynelatende, perfekte rommet ditt er det likevel en feil. Denne overser du av den enkle grunn at den ikke er synlig for deg. Feil som man ikke kan se er vanskelig å finne. Men du vet hva det er. Hullet i gulvet som flytter på seg fra tid til annen. Det usynlige hullet. Det har skjedd et par ganger at du har falt nedi det, helt uforberedt, når du har hastet rundt i det fine rommet ditt for å gjøre det ennå bedre. Noen snubler når de løper for fort, men kommer seg raskt på bena igjen. Du snubler ikke, men forfølges av dette usynlige hullet i gulvet som plutselig bare kan dukke opp. Og da faller du nedi det.

Det fører deg rett ned til enden av den lange, mørke trappa bak den flotte døra i det skinnende, trygge rommet ditt. Og som for alle som går fra blendende, lyse omgivelser til det absolutte bekmørket, så føler du deg blind. Usikker. Redd. Nervøs. Ulykkelig. Skremt. Alene. Du ser ikke trappa, selv om du vet at den er der. Du ser ingen utvei fra mørket.

Et par ganger har du tatt motet til deg og fomlet deg frem i mørket der for å finne trappa. Du har tenkt tanker som: Der er folk som lever i blinde hele livet. De klarer seg, jo. Jeg trenger ikke være blind. Bare jeg finner trappa opp igjen. Så har du krabbet rundt og tatt på gamle, støvete minner, fortsatt hardt holdt fast i angstens tøffe grep, i dagevis, kanskje ukevis, til du endelig, ENDELIG, har funnet det første trappetrinnet.

Det første steget er lett. Det neste også. Dette vil gå som en lek, tenker du. Snart er jeg tilbake på det deilige, avslappende rommet mitt.

Men etterhvert som du går blir trappetrinnene høyere. Du blir sliten, må ta pauser. Det er fortsatt helt mørkt og du begynner å lure på hvor lang denne trappa egentlig er. Kommer jeg noensinne tilbake, tenker du. Vil rommet mitt fortsatt være der når jeg kommer til toppen?

Nå er trappetrinnene så høye at du må hoppe og klatre for å komme deg fra ett trinn til neste. Du begynner å bli redd for å falle ned igjen. Men tilslutt ser du lysstripa fra døra. Og fra da går det lett. Snart er du oppe, tilbake på rommet ditt, og du smeller igjen døra bak deg og puster lettet ut. Alle er glade for å se deg.

Du husker hvor det usynlige hullet lurte deg sist og holder deg unna det området. Du ringer håndverkere for å tette det igjen eller mure det inne. Du ansetter en dørmann som kan være med deg ned til enden av trappa og lyse for deg med lommelykten sin. Noen ganger hjelper han også med å rydde opp i de rotete tankene dine som har slengt rundt der nede i evigheter. Det mørke rommet virker mindre skremmende nå når du ser litt av det. Og etterhvert blir det også nokså ryddig der nede. Håndverkerne har tettet igjen det usynlige hullet. Du er glad, virkelig glad, og roser dem for det gode arbeidet de har gjort selv om de ikke kan love at fyllmassen holder for alltid.

Du vet ikke at du har en nabo med et like vakkert og lyst rom som deg. Og som deg har han også en mørk trapp bak en flott dør. Akkurat nå er han ikke hjemme. For han sitter der midt i trappa si, nedbrutt, lei. Han kommer seg ikke opp. Han har kastet så mange tanker ned den trappa at de har begynt å snakke til han. De får han til å skamme seg, synes uriktig om seg selv, får han til å tro at rommet hans ikke er der mer. Han har gitt opp å forsøke å komme seg opp trappa. Fengslet i sitt eget mørke rom med mørke tanker som hveser til han.

Du danser i ditt skinnende rom. Spiller høy musikk og ler. Av og til er du og dørmannen nede i trappa og tørker støv. Du er fornøyd, føler du har fått et større rom nå som trappa ikke er skummel lengre. En dag hører du dunking fra trappa til naboen. Det er han som dunker hodet i veggen i ren frustrasjon. Det vet ikke du, men du skjønner alt når du prøver å banke tilbake i håp om svar og han svarer deg. S O S banker han tilbake, gjentatte ganger. S O S ! Du banker flere ganger.

Du skal komme til å banke litt på veggen inn til naboen hver dag. Selv når dørmannen din har fri tør du likevel å gå ned i trappa di for å banke litt til naboen. Noen dager får du ingen respons. Andre dager har bankingen hans forflyttet seg lengre opp i veggen, høyere opp i trappa, nærmere det trygge rommet. Kanskje kommer han frem til slutt.

Du banker fortsatt i veggen etter flere år. Han er ikke fremme ennå.

Mange sliter med depresjon og angst. Noen verre enn andre. Vis forståelse, omsorg og kjærlighet, du kan være den lysstripa som trengs for å komme seg igjennom mørket.

Xxx Sunny

Gammel dame


Jeg er nok ikke den eneste som tenker på hvordan det vil bli å bli gammel. Faktisk har jeg tenkt på dette hele livet, men har fortsatt ingen skuddsikker plan på hvordan gjøre mine eldre dager til de beste jeg har hatt. For det er liksom målet, da.

Kanskje ingen vits i å kaste bort tid på å planlegge for mye, ettersom man aldri vet hva fremtiden vil bringe. Derfor har jeg egentlig fokusert lite på hvordan jeg vil ha det når jeg blir gammel, men derimot mye på hvordan jeg ikke vil ha det.

Samtidig ser jeg for meg meg selv som en eldre dame, og prøver å variere i hvilken setting jeg befinner meg. Er jeg blitt dement som 80-åring, kanskje? Eller frisk som en fisk? Ensom, muligens?

Opp igjennom åra har jeg sett flere eksempler på hva jeg ikke vil bli. Har spilt nok av gigs på brune puber til å vite at jeg ikke vil være hu 60-år gamle dama i miniskjørt av semsket skinn som sitter i baren, banner med den velkjente, hese whiskystemmen sin over at det ikke er lov å røyke inne mer og at alt var bedre i gamle dager, mens hun kaster innpå glass etter glass med søt portvin, maser om nachspiel mens bartenderen på 24 år prøver å stenge for natta og går a l d r i hjem. Nei. Hun blir jeg ikke.

Og ettersom jeg har skaffet meg en mann som er allergisk mot både hund og katt, kan jeg ikke se for meg at jeg blir hu smågærne dyrevennen som tror hun kan ta vare på 9 katter og 5 hunder i ei lita leilighet på Torshov. Jeg har nok også dogdet den kula.

Men ikveld så jeg meg selv.
Klart og tydelig.

Jeg blir hu derre med plantene !

Eeeeeek !

Så.....si hei til "vennene" mine. Jeg teller 16 av dem nå, bare på stua, og idag har jeg brukt godt over 1 time på å stelle med dem. Jeg har nynnet for meg selv og mimret om gamle dager da jeg ikke klarte å holde en blomst i live i én skarv uke engang. Faktisk druknet jeg også tre kaktuser en gang i tida. Men se på meg nå. Ingen er døde ! Og et par har jeg hatt svæææært lenge og blitt fryktelig glad i. Det er terapi for et rotete hode.

Men jeg ser jo det, som sagt, klart og tydelig for meg. I mitt dødsbo vil man nok finne et utenkelig antall planter....

Hvordan blir du som gammel ?

Xxx Sunny

På bare to minutt

Hvor mye rekker du å gjøre på to minutter ? Dersom du går inn for det, så kan du nok klare å gjennomføre ganske mange oppgaver på de skarve 120 sekundene jeg gir deg. Re opp senga, henge opp nyvaskede klær, vaske stekepanna, pusse tenner, ta ut av oppvasken, ta 97 selfies, zappe gjennom 410 kanaler på tv`n, trykke nedpå 4 peppes pizza-stykker eller bælme 6 halvlitere..... Men hvor mange verdifulle, gode minner klarer du å lage deg på den tida? Som du kan se tilbake på og tenke at "wow, det var jaggu to minutter av livet mitt jeg aldri kommer til å glemme!". I dagens stress-samfunn antar jeg at svaret ditt er "ingen". For vi stopper ikke opp i øyeblikket lengre, men lar det skride forbi, nesten gjennomsiktig slik at vi ikke skal huske det eller kaste bort tid på å omfange det som noe vakkert vi ønsker å forevige i minnet. Vi tror ikke at ett minutt har særlig verdi, det går så fort over. Men likevel vet vi at tid er essensielt og at vi må bruke tiden vi har "riktig". Tid er penger, må vite.

Jeg rammes av tanker som forteller meg at jeg er "stuck" hjemme, at jeg bare er et vesen som er tilstede for å passe på ungene mine (vel, selvsagt), at jeg "ikke har noe liv". Jepp, det er de ordene der huet mitt bruker på det verste, de dagene jeg selmedlider meg til bunnen av ønskebrønnen og prøver overbevise meg selv om at jeg har det skikkelig fælt. At jeg egentlig skulle ønske jeg var et helt annet sted akkurat nå, at jeg kanskje kunne drikke meg full og drite i morgendagen, reise til andre siden av kloden på impuls og jobbe som bartender på ei nesten ikke befolket strand..... Samtidig vet jeg rimelig godt at det er noe jeg aldri hadde kommet til å gjøre uansett, kids eller ei, så trappen opp fra dypet i ønskebrønnen gullbelegger seg selv der jeg traver opp til overflaten igjen. Jeg har det altfor godt til å tro at "mitt mørke" kan overskygge noe av det. Jeg blendes sådan av juveler og diamanter rundt meg, jeg er så rik at alt jeg har er ubetalelig. Også tiden min.

"Gaaaaad, må jeg virkelig stå opp? Er det virkelig min tur? Hvorfor lovet jeg å stå opp med de idag?" Klokka er 07:15 på lørdagsmorgen. Jeg hører tvillingene leke i gangen, det er allerede fullt kjør der ute. I går hadde vi gjester, og ettersom jeg ikke er så glad i å drikke alkohol, så gjorde mannen min og jeg en avtale om at han skulle få sove idag. Når jeg nå våkner av jentenes energiske, høye stemmer husker jeg plutselig at, jo, jeg er ikke så glad i å stå opp tidlig, heller, faktisk like lite glad i det som å drikke alkohol. Og jeg innser at jeg gjorde en dårlig avtale kvelden i forveien. Vel. Det føles hvertfall sånn akkurat der og da, jeg ble jo brått dratt ut av en deilig drøm.

Men kidsa er i perlehumør, og det hjelper. Jeg angrer ikke på at jeg skal få en lang morgen og formiddag sammen med jentene mine alene når jeg først har ristet av meg varmen fra dyna og skylt vekk sovelukta med en tannpuss. Blæra er egentlig også glad for å få stå opp, og gir meg de minuttene jeg trenger til å sitte å gni meg i øynene og gjespe de x antall gangene jeg har behov for, for å fjerne siste rest av den digge drømmen. Og så er dagen i gang.

Tvillingene og jeg leker og er sammen i 5 timer, helt uforstyrret av andre. Vi koser oss. Hvert minutt fylles av minner. Minner DE skaper til og for meg. Jeg tenker at det bare er barn som kan klare å få til så mye vakkert på så lite tid. For tid finnes ikke i deres verden. 


Her får dere to minutt fra den beste lørdagen på lenge.

 

 

xxx Sunny

Mor, kone, kjæreste, venninne, søster, datter, kollega......

Og i tillegg til alt som står i tittelen til dette innlegget, så er du kanskje også: sjef, trener for lilleputtlaget i håndball, styremedlem i borettslaget, frivillig på Fattighuset og andre ting jeg ikke kommer på. Hvordan klarer du det ?


Idag har jeg lest en artikkel om sammenhengen mellom jobb og sykdom, nærmere bestemt utbrenthet og depresjon. Forfatteren beskriver seg selv som hardtarbeidende, motivert blidgjører, en arbeider som ikke går før all jobben er gjort, selv om det innebærer å gjøre noen andres jobb i tillegg til egen jobb. Slik hadde hun jobbet i mange, mange år. Stått på. Jobbet overtid. Vært med på å bidra til et særdeles høyt jobbtempo. Bidratt til at kravene til de ansatte ble høyere over tid. Tilslutt ble hun syk. Les artikkelen HER.

Jeg kjente meg veldig igjen i hennes historie. Nå husker jeg ikke i farta om denne damen var mor, hun også, men det er uansett ikke av betydning. I den siste tiden har jeg selv vært innom tanken - "Er det verdt det?" - når jeg nå selv sitter sykemeldt fra en lederstilling jeg jobbet hardt for å få. Knallhardt. Det er ikke lenge siden jeg jobbet slik at jeg ikke hadde tid til å leke med kidsa mine, ofte rakk jeg ikke hjem til middag og/eller kveldsstellet, jeg var stresset og tok jobben med meg hjem for å bli ferdig. Dagene gikk i ett, det var ikke forskjell på tid og rom, bare tempo-tempo. Jeg orket ikke snakke med noen på telefonen når jeg kom hjem fra jobb. Jeg ville ikke ut med venninner når jeg kunne. Når jeg tenker på det nå, så var jeg ofte sur og irritert når jeg kom hjem.....gjerne irritert på enkelte kollegaer. De som bare gikk hjem når de var ferdig.

Men det er jeg som ligger hjemme og er sjuk i ryggen og nakken nå. De er fortsatt på jobb.
Har de skjønt det ? At det ikke betaler seg å være superflink, supereffektiv, superlojal eller jobbe supermange timer overtid, at det til syvende og sist ikke er noen som takker deg for det når du er blitt syk av det tilslutt ? 

Tankene spinner rundt dette, men jeg ønsker meg fortsatt en karriere. Å jobbe som leder, være med på å utvikle min arbeidsplass til et bedre miljø, med fornøyde, glade ansatte og overordnede. Jeg ville inn i ledelse fordi jeg bryr meg. Men det var fryktelig høyt tempo, lite rom for å bruke tid på annet enn den daglige driften og oppgavene, liten mulighet til å prioritere arbeidsmiljø. Jeg snakker med andre, som sier at alle steder er slik. Du skal være mer, gjøre mer, jobbe mer, klare mer. Det er som forfatteren i artikkelen jeg har linket til sier:

"Evnen til å ha mange baller i luften, tåle mye stress og å takle et høyt tempo er klisjeartede egenskaper som det søkes etter i stillingsannonsene. Følsomhet for stress, behov for tydelige instruksjoner og en rutinepreget hverdag etterspørres betydelig sjeldnere."

Det er nærmest påkrevd at man skal takle høyt tempo, være villig til overtidsjobbing, helgejobbing, kveldsjobbing og hjemmejobbing. Livet. Det er kanskje for kort til at det skal dreie seg om jobb hver dag og hele tiden. Av de kanskje 17-18 timene du er våken i døgnet, så jobber du 10-14 av dem. For hva? Og  i de 10 timene er dagen din preget av stress, press, deadliner, avtaler og ting vil ingen ende ta. Samvittigheten ovenfor familie og venner, at du aldri har tid til dem, mener jeg, er en vekt på skuldrene dine som du overser fordi du ikke har tid til å tenke på det akkurat nå.

Tankene mine spinner igjen. Fornuften sier meg at det ikke er riktig å jobbe på den måten som jeg har gjort. Jeg har gitt veldig mye av meg selv, alltid. Det er kanskje å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Right here and now, så føler jeg det hvertfall litt sånn, her jeg sitter med smertestillende medikamenter, tunge og mørke tanker, mens jeg teller dagene jeg har vært borte fra jobb. Det er på tide å snu tankerekken, tror jeg. Høre på andres erfaringer. De som er sykere enn meg. De som har angst for å begynne å jobbe igjen. For det har heldigvis ikke jeg. Jeg ser frem til det, for jeg føler meg fort veldig unyttig når jeg ikke jobber, en negativ følelse å ha om seg selv som tilslutt gjør meg deprimert. Men kanskje er det lurt å tenke på å gjøre noen forandringer når jeg endelig er i full jobb igjen.

Vi mødre skal være så flinke til alt. Vi skal kunne lage mat og bake, vi skal være flotte, deillige koner og kjærester for våre menn, vi skal holde huset pent. Å oppdra ungene våre er en selvfølge at vi skal klare etter boka, og det krever jo ingenting av oss (yeah, right!). Så skal vi være gode, lyttende venninner, søstre og døtre, og ta kontakt så og så ofte for at ingen skal føle seg oversett. Vi skal pleie venneparforholdene og invitere til spektakulære middager. Ungene våre skal møtes til playdates, ofte. I feriene skal vi besøke....vel, helst ALLE. Og det er selvsagt vi damene som planlegger ferien, hva som må pakkes med, bestiller de billigste reisene og vi megler mellom barn og mann om hva vi skal gjøre når og til hvilken pris. Vi skal helst ikke si noe når vår bedre halvdel har kjøpt atter en teknisk duppeditt vi ikke trenger, og rose han når han har tatt oppvasken en sjelden gang. Vi skal dekorere huset inne og passe hagen ute. Som mor skal du automatisk vite hvor alt av tøy ligger, uansett hvem i hjemmet det er sitt, du skal vite størrelsen på dine barns sko, selv om de vokser fra uke til uke. Du skal være en god nabo og hjelpe til med å vaske litt for den eldre som bor i oppgangen din, før du skal ha ungen din sine venninner på overnattingsbesøk, og du har lovet å stelle i stand en skikkelig morsom "dress up night". Jeg kunne ramset opp i en evighet, og satt det kanskje ennå mer på spissen, men dere skjønner hvor jeg vil hen.

Vi kvinner skal kunne alt.
Jobb. Familie. Venner.
Alt tar tid, men det er ikke alt TIL sin tid.
Noen forventer faktisk at du ikke blir borte i jobben din i 3-4 år før du plutselig dukker opp og vil være med i "gjengen" igjen. For å ha støtte av familie og venner må man være en støtte selv. Så hvor går den grensa på hvor mye man skal gi av seg selv i jobben sin? Hvor går den? Hvordan skal vi klare alt ?

 

xxx Sunny

 

  

Forfengelige Meg ?

Men jeg kommer jo aldri til å gjøre det. Eller?

 

Forfengelighet. Noen tenker at det er negativt å være forfengelig. Er det det? Jeg tror det er viktig å være bittelitt forfengelig, jeg. Men det går jo grenser for hva jeg vil gjøre med utseendet mitt. Jeg er jo ....kremt.....fornøyd (eller hvertfall glad for at jeg er akkurat meg). Misforstå meg rett, det er mange ting jeg gjerne skulle fikset på, men som fornuften min (heldigvis) forteller meg at - Hey, det behøver du ikke. Du er fin akkurat som du er.


Likevel skjer det relativt ofte at tanken streifer meg. Eller tankene. Der jeg, i dagdrømmen min, faktisk fikser på litt av hvert (les: MYE).
Men jeg kommer jo aldri til å gjøre det. Eller?
Den sniker seg på. Alderen. Sakte, men sikkert først.....og deretter i LYNFART. De siste 10 årene har flydd avgårde. Jeg har knapt merket at jeg er blitt eldre, jeg, for det har jo ikke vært så mange synlige tegn på det, egentlig. Men så fikk jeg kids. Det startet en slags ny tidslinje, hvor alt rundt meg og utenpå meg går dritfort. Inni meg kan jeg ikke fatte at jeg er over 30 år. Jeg. Jeg husker jo så inderlig godt at jeg engang tenkte at "TREDVE ! Det er jo eldgammalt !"


Idag er just another day hvor jeg har tenkt svært forfengelige tanker.

 

 

 

Kjenner du deg igjen?

 .

Jeg kommer ikke til å gjøre noen drastiske, kosmetiske forandringer. Av flere grunner. Jeg har uansett ikke råd.
Derimot vil jeg ha tips om "hvordan eldes med stil", he he.






xxx Sunny

Hva skjedde`a ?


Du skal holde hviledagen hellig.
Noe sier meg at det kan være lurt å følge dette budet.


Jeg har aldri vært fremmed for å gjøre husarbeid eller jobbe på en søndag. Tvert imot. I mitt univers er det faktisk ikke noe som heter hviledag, hvertfall ikke av den ukentlige sorten. Søndag har vært den dagen hvor jeg har hatt ekstra tid til å få gjort alt. Alt jeg ikke rakk på fredag og ikke gadd å gjøre på lørdag, og dessuten har det kjentes greit å "klargjøre" huset til ei travel uke som kommer.

Vel. Jeg anser jo meg selv som troende. Jeg er sikker på at det finnes en Gud, det kan jeg se i barna mine og deres skjebnesvangre første møte med livet. Uten Gud og englene hans her på jorden tror jeg ikke kidsa mine hadde levt idag. Men det er en annen historie. NÅ tror jeg "han der oppe" prøver å fortelle meg at jeg skal kul`n litt ned på søndager. Han er kanskje lei av å se meg jage mannen min og ungene ut på tur, for så å kaste rundt på vaskefilla i noen timer, mens jeg egentlig skulle brukt søndagen til noe helt annet. Familie, kjærlighet og omsorg, kanskje.....


Jeg startet dagen med kaffe på verandaen. Som vanlig ble jeg sittende og irritere meg over sneipene på plenen, som en eller annen naboidiot i en av etasjene over, synes det er helt greit å forsøple fellesområdet med. TIlfeldigvis fellesområdet som ligger rett fremfor min koselige markterrasse også, da. Så jeg ser meg nødt til å plukke opp dritten. Ungene mine leker jo der. De kan jo ikke vasse rundt i et tredvetalls stinkende Marlboro sigarettsneiper. Jeg skal, faen meg, snart finne ut hvem det er som velger å kaste søpla si utenfor verandaen sin fremfor å bli kbitt det som normale folk.........Nå avsporer jeg igjen. Vel. Jeg plukka de opp, jeg. Men så.....


Men så.....

Joda. Gøy med kids. Heldigvis ikke noen krise å bli låst ute med kidsa alene inne på stua. Pappaen hadde bare trukket seg inn på dass for sine 30 minutter med "egentid" og vi har jo begge mobilene våre i umiddelbar nærhet hele tiden. "Hei babe. Ehm.....Ella har låst meg ute." Latter i andre enden.

Ikke lenge etter dette fikk jeg spent min bedre halvdel og ungene på dør. "Bort til bestemor og bestefar med dere !" Det er jo virkelig MYE bedre å gjøre husarbeid når man er helt alene i kåken. Ellers er det jo bare stress. Så jeg synes det er fint, jeg.....de gangene jeg får noen timer på egenhånd her hjemme. Men det betyr jo ikke at jeg ikke aller helst vil at alle gjøremålene skal være raskt over. Du vet, jo raskere jeg er ferdig, dess mer "egentid" før banden kommer hjem igjen. Ergo, jeg forsker en del på vaskemidler og ikke-vaskemidler som skal gjøre rengjøringen raskere og mer lettvindt.


Under kommer to videoer. Ikke se den første uten å se den andre. Da faller litt av poenget bort. Om der i det hele tatt er noe poeng.

Jeg ville fortelle alle andre der ute om et kjempetriks som jeg fanget opp på en video på facebook (som tydeligvis VET at jeg er svært interessert i rengjøring og derfor spammer feeden min med (u)nyttige tips på hvordan bedre vaske både det ene og det andre). Det gikk ikke heilt som planlagt, da. Men litt nyttig var det nok. Jeg fant jo tross alt ut at jeg må prøve det på nytt. Men jeg er jo helt håpløs.

 

 

 

Så.....noen ville ikke at jeg skulle rydde idag. Når jeg ville gjøre det fint utenfor ble jeg låst ute. Litt sånn - Bare bli der, du. Det er straffa for at du ikke klarer å la være på selveste hviledagen ! Eller når jeg var bombesikker på at cola-trikset kom til å funke i do, men brukte en daff cola å prøve det med..... - Der får du for å kaste bort hviledagen på sånt eksperimentelt tull !

Jeg skal ikke gjøre narr av de ti bud. På ingen måte.
Jeg skal heller ta disse to episodene til etterretning og se om jeg kan begynne å bruke søndagen på familie og venner istedenfor.  

 

 

xxx Sunny

Det ubetalelige.

Det er så mye som ikke kan kjøpes for penger.
Mer enn jeg kan klare å nevne i ett innlegg.
Mer enn jeg kan klare å nevne i hundre innlegg.
Likevel er det viktig å snakke om og fortelle om
noen av de ubetalelige tingene man har i livet sitt.
For man tar det gode ofte lett for gitt.



Hun ligger der i sengen sin, med kosebamsen sin, det gule koseteppet hun har hatt siden fødselen og den grønne smokken. Øynene hennes er smale, kinnene varme og myke. Jeg kysser henne lett over hele ansiktet, hun lager mjauelyder og gnikker fjeset sitt mot mitt. Hun er en pusekatt, skjønner dere. Jeg bretter dyna rundt henne og hun sparker den av igjen. "Det ej vaaamt, mamma," sier hun bestemt gjennom smokken. Jeg lar dynen ligge ved føttene hennes.

Jeg: Ella Bella mi, kan e få nattakyss idag ?
Ella: Eeehm. Jeg vil ikke.
Jeg: Ok. Det bestemmer du. Men nå er det natta og siste sjanse til å få nattasuss, altså.
Ella: Jeg vil ha nattasuss.

Hun tar smokken ut av munnen selv og jeg lener meg inntil henne og får verdens mykeste suss.
Den er raskt over, og kanskje litt vel våt, men likevel....Aldri har jeg fått bedre kyss.
Ubetalelig.

Ella: Skal vi kjøre bil til barnehagen?
Jeg: I mårra, mener du? Ja, bestefar kommer og henta dokke. Du og søster Norah.
Ella: Mamma være med?
Jeg: Nei, i mårra er det bare bestefar.
Ella: Ella og Norah skal kjøre bilen. Det er kult.
Jeg: Ja, det er kult. Synes du det er gøy å kjøre bil med bestefar?
Ella: Mmmmm.
Jeg: Vet du at mamma elsker deg, Ella mi?
Ella: Og Ella elsker mamma. Og Norah elsker mamma. Og jeg elsker Norah.
Jeg: He he. Det er mange som elsker deg, Ella.

Jeg ramser opp alle som elsker henne. Bestemor, bestefar, mormor, morfar, pappa, mamma, tanter og onkler.
Dagen etterpå ramser hun opp samme rekken til pappaen sin, når hun på egenhånd vil fortelle han hvem som elsker henne.
Så fort hun lærer, så mye hun husker.
Ubetalelig.



Norah vil også si god natt til mammaen sin.

Norah: Jeg vil til bestemorhuset.
Jeg: Det kan vi gjøre en dag.
Norah: Kanskje i mårra, kanskje?
Jeg: Vi må høre med bestemor og bestefar.
Norah: Bestefar skal kjøre.
Jeg: Ja, han kommer i morgen tidlig og henter deg og søster Ella.
Norah: Mamma være med?
Jeg: Nei, i mårra er det bare bestefar.
Norah: Pappa være med?
Jeg: Nei, bare bestefar.
Norah: Vi må ringe bestemor..

Besteforeldre som stiller opp, hele tiden, langt utover det jeg noengang kunne håpet eller egentlig forestilt meg,
og som kun bor noen minutters gange unna.
Ubetalelig.

Besteforeldre som gir ungene mine trygghet, kjærlighet og skjemmer dem bort
på måter som besteforeldre skal.......jeg hadde ikke så mye kontakt med besteforeldre når jeg var barn selv,
så dette forholdet jeg ser tvillingene utvikle med sine besteforeldre er helt magisk.
Og.....ubetalelig.



Dette tenker jeg på idag. Dette og mange, mange, mange andre ting jeg har, hvor verdien overgår alle penger og edelstener i hele verden. Jeg er i det takknemlige hjørnet. Jeg er der at jeg har tid og ro til å reflektere litt over hva vi har rundt oss, av folk og muligheter. Og jeg tenker på hvor heldige vi er. Det er så fort å haste avgårde til neste gjøremål, neste dag, neste aktivitet, neste avtale, neste, neste, neste, at man kanskje tilogmed glemmer å takke, glemmer å vise hvor mye det betyr for en når man har noen som støtter opp og hjelper, når man har friske, sunne barn, når man har et fint, varmt hjem og mat på bordet til hvert nødvendige måltid. Å ha et miljø rundt seg spekket med kjærlighet, omsorg og omtanke.....det kan ikke kjøpes for penger. 

Så idag oppfordrer jeg alle til å takke for noe en har som er godt i livet sitt og/eller vise en kjærlig oppmerksomhet til noen som alltid er der.
Jeg har noen blomsterbuketter å bestille nå. Snækkes.

 

 

xxx Sunny

 


Noen vil ned i vekt, andre vil opp.

Det er no`drit.
Samme hvilken vei du velger å putte det, så er det no`drit.
Det er bare ikke kult å slite med å legge på seg.
Antagelig like lite kult som det er å prøve å gå ned i vekt.


Man hører liksom ikke daglig om folk som ønsker å legge på seg. Det er mye mer vanlig å høre om slanking. Overalt på nettet, hvor enn man befinner seg, det være seg en nettbutikk for jernvarer eller en beauty netshop, så blir man bombardert av reklamer om ulike dietter, piller man kan ta for å bli slankere, mat man kan kutte ut å spise og superaktiviteter man kan foreta seg for å gå ned de kiloene overflødig fett man har på kroppen. Og ikke nok med at alle disse varene, produktene og tjenestene lover deg en endring i både form og fysikk, men de sier også at du, med hjelp av disse pillene, disse treningsapparatene eller rådene om avholdenheten fra pasta, brød og ris, skal bli slankere på så og så lang tid. Dette varierer. Bli 10 kilo slankere på 6 uker ! Denne dietten hjalp meg til idealvekten på bare 8 uker ! Ingen effekt iløpet av 12 uker, få pengene tilbake ! Jeg dævver.Til og med facebookfeeden min prydes av slankeartikler. Og alt jeg sitter og tenker er: Men hvor er de kurene som hjelper deg å gå OPP 10 kilo på bare 6 uker ? Hvor er de ??? DET ville jeg nemlig kjøpt.

Jeg har alltid slitt med vekta, jeg. Den andre veien. Altså, den veien som er slik at man ikke har lov til å klage over det eller fortelle noen at man har komplekser for det. Jeg har alltid syntes at jeg har vært for tynn. Vet ikke når jeg begynte å tvile på min egen kropp, men med tanke på at jeg hørte dette gjentatte ganger gjennom oppveksten kan det jo ikke ha vært med på å bidra positivt, hvertfall. "Solgunn, nå må du begynne å spise mat / Solgunn, når skal du få former? / Solgunn, er du sikker på at du er helt frisk?" . Voksne folk kunne snakke sånn til meg. Voksne. Utenpå spilte jeg med, bøyde hodet i ydmykhet og nikket, men inni.....det var en helt annen sak. Fuck you, gamle kjerring!!! Idag har jeg spist 8 brødskiver bare til frokost og presset i meg et halvliterglass H-melk blandet med fløte! Ikke kom her og fortell meg at jeg skal spise, du teite menneske. Jeg gjør jo ikke annet.

Vel. Sånn sett var tenårene tøffe. Alle venninne fikk pupper, hofter, rumper og lår. Alt det som guttene digga. Heldigvis hadde jeg sjarmen min, he he, og dessuten andre interesser som tok mye av fritida mi, men jeg var jo likevel obs på mitt eget utseende i forhold til andres. Og det var vanskelig å takle å være "ho tynne", selv om jeg aldri ble mobbet for at jeg var for tynn. Det var mer slengbemerkninger og mest fra voksne folk. Ord som såret og sådde tvil om egen verdi.

Idag er jeg mye mer komfortabel i mitt eget skinn. Jeg vet at det ikke er noe galt med meg, at jeg hverken er syk eller satt sammen feil på noe vis. Jeg har høy forrenning og sånn er jeg. Legger ikke på meg. Aldri. Noen ganger har jeg virkelig satset hardt på å legge på meg, hatt helt elleville mål, som å klare å gå opp 10 kilo på 4 uker, for eksempel, men jeg har ikke anlegg for å klare det. Jeg har lært meg å juble for hvert kilo som kommer på, selv om det bare er ett, kanskje ett og et halvt, etter 2 uker med hard spising til klare, faste spisetider og svært takknemlige porsjoner. Jeg legger ikke på meg. Men gjett om jeg kan gå ned i vekt. DET er jo iiiiiiingen sak. Kiloene preller av bare jeg glemmer å spise èn gang iløpet av dagen, eller om jeg løper en gang for mye til bussen på ei uke, eller om jeg blir febersyk i en-to dager. For en lykke, ville noen sagt. Men det har aldri vært lykken for meg.

 

 

Om ikke mange ukene fyller jeg 22 år. Nei, vent litt. 33, var det, ja. Kremt. Jeg innser at jeg ikke klarer dette alene. Jeg må ha hjelp. Noen må hjelpe meg med å gå opp i vekt. Jeg har ikke de samme vrangforestillingene som før, jeg tror ikke at jeg skal klare å legge på meg 15 kilo på bare noen uker, men jeg håper at jeg kan få det til på kanskje ett år.....

Noen tipset meg om gymgrossisten. Der skal de være flinke med å tilrettelegge tilskudd av proteiner og vitaminer som skal hjelpe deg å nå dine mål. Jeg var ikke overbevist om at det også gjaldt når målet er å få meeeeer fett på kroppen, men ikveld har jeg sittet og tittet på hjemmesidene deres. Her har de en egen side som handler om akkurat dette, og kanskje jeg kan overbevises. Jeg jubler inni meg.

Så nå skal jeg dra den lange, senete kroppen min, som tidligere har hatt kallenavn som "Q-tipsen" (det var når jeg hadde lyst, kort hår), "Fyrstikka" (det var når jeg hadde kort, rødt hår) og "Beinet" (henviser til alle mine utstående knokler), og stikke innom sjappa dems, altså Gymgrossisten, og se om jeg får prate med noen som har skikkelig greie på dette. Jeg er hellig overbevist om at en eller annen muskelbunt av en dude kommer til å fortelle meg at jeg også må begynne å trene, men det sier også legen min, så her er jeg jo noe mentalt forberedt allerede. Trening på beordning fra lege og kosttilskudd fra noen som vet hva de driver med ? OG en garanti for at jeg legger på meg og blir bra i ryggen og nakken, i tillegg? JA TAKK.

 

Har noen der ute erfaring med kosttilskudd til bruk for å gå opp i vekt ?
Jeg hører gjerne fra dere.

 

 

xxx Sunny

 



 

Dagens foreldre er forsøkskaniner.



Du har akkurat tatt århundrets bilde ! Fargene, stemningen, folka på bildet - alt stemmer. Du taster ivrig på telefonen, hei, hvor det går, og vips er bildet på Instagram for hele verdens beskuelse. Ja, om du har åpen profil, da. Du tenker ikke over at ungen din, på knappe 3 år, som på bildet sitter der i solsteken på hytta, på en varm sommerdag, så vakker og smilende på mormors arm, kun iført bleier, KUN er iført bleier. Men noen andre legger merke til det og kommenterer at det kanskje ikke er så lurt å legge ut bilder av et halvnakent barn.....av flere grunner. Det går opp et lys for deg, og måten du merker det på er at du blir fysisk kvalm av tanken på hva noen folk der ute i verden kan tenke om små barn, ekle, IKKE-normale tanker.....om DITT barn.... Du er kjapt ute med å slette bildet, samt lære deg å sette sikkerhet på alle profilene dine, og du tillater ikke hvem som helst å se bildene du legger ut lengre. Og det forekommer aldri at du legger ut bilder av barna dine med lite klær på mer. Å nei, du.

Med sikkerheten på plass forsetter du som før, dog, med noen restriksjoner. Du deler fine bilder, gøye opplevelser og vakre historier. På "bakrommet" diskuterer du flittig med samboer og venninner om hvorvidt det er OK å poste bilder av barna sine. Med tanke på at de ikke bestemmer det selv. Du føler nemlig noen ganger at du bestemmer over deres identitet ved å gledelig poste bilder av dine elskede små. De vet jo ikke noe om det (ennå), og kan ikke forstå det (ennå), men likevel. Noe sier deg at det ikke er helt riktig å ta denne avgjørelsen for dem. Forvirringen som oppstår når du prøver å få hodet ditt til å avgjøre om det er greit å legge ut skrytebilder av kidsa sine på nett eller ikke får deg til å ønske å spørre mammaen din om råd. Du ringer. Du håper du får et svar fra mor som er tydelig den ene eller den andre veien. Du ønsker å høre: "Ja, det er helt greit" eller "Nei, slikt er uakseptabelt". Men det er en blindvei. Mormor står hardt på at det er fint at man har Facebook og sånt, for da kan hun jo se barnebarna sine hele tiden og følge med på hvordan det går med deg. Du nevner prolematikken rundt at du føler at du tramper over dine barns grenser, selv om de ennå ikke vet at du gjør det. Men mormor forstår ikke hvorfor du ikke føler du kan legge ut bilder av barna, hvertfall dersom bildene er "skikkelige" og "flotte", som hun så pent setter det. Dette var aldri noe hun måtte forholde seg til da du var liten, det fantes jo ikke internett på den måten som det gjør idag. Du ender opp med å glemme hele temaet for en stund.

Det går noen år. Alt er i samma tralten, men nye apper dukker opp. Nettportaler, datingsider, bloggportaler og andre steder "der ute". Du er fortsatt ung, under 35 år gammel, men hva er det som skjer !??......Henger du ikke lengre med i svingene? Har plutselig ALLE en app som du ikke ennå har profil på. Hva het den, sa du? Hva gjør den? Og mens du fikler med ennå en nyinnkjøpt smartphone, som du skjønner mindre av enn den forrige du hadde, tar tenåringene over og regjerer i internettverdenen. Du leser nyhetsartikler i facebookfeeden din om presset som ligger som en svart sky over alle 14-åringer i hele verden, et press skapt av sosiale medier, mener ekspertene. Mobbing er verre enn aldri før og på en slik måte at man blir hjelpesløse og rådville. Du føler at du mister tråden. Og du lurer på hvordan det vil være om 10 år, når du selv har tenåringer i hus.... Panikken tar deg. Dersom utviklingen fortsetter i samme tempo er du kjørt. For du har ikke klart å følge med på alt som er skjedd bare de siste par åra..... Hva vil dine barn måtte gå igjennom, tenker du.

Du bestemmer deg for at alle bilder som du heretter legger ut på nett kun er av deg selv eller av noen som er i stand til å bestemme selv om det er greit at du legger det ut eller ikke. Spørre først. Du kaster deg inn i debatter og hyler høyt at barna har rett til å bestemme selv. Du raser over de nye retningslinjene som stadig dukker opp på de mest brukte nettstedene og hyler litt mer om hvor sjukt det er at "de" har rettighetene til DINE bilder. Du tenker på hvor skummelt det er at "noen" registrerer alt du gjør, alt du poster, alt du mener, alt du liker. Du vil ikke at barna dine skal være en del av det og ønsker å skjerme dem. Noen nevner at du tar det for alvorlig. Noen strekker seg til og med så langt at de påstår at barna dine vil lide av det senere dersom du IKKE legger ut bilder av dem på nett. Du får høre argumentasjoner som, merkelig nok, høres logiske ut for deg. "Hva skjer når de blir tenåringer, da, og alle andre har barnebilder av seg på nettet, men ikke dine? Tror du ikke det gir grunnlag for mobbing, da?" sier de. Og dermed er du forvirret igjen. Hva er rett og hva er galt?


Kjenner du deg igjen ?



Jeg sitter med slike tanker ofte. Nesten hver dag. Jeg liker å dele.
Men jeg aner ikke hva jeg gjør når jeg gjør det. Jeg er ikke oppdatert på hvordan ting funker der ute i "cyberspacen".
Ærlig skal jeg innrømme at jeg ikke klarer å bestemme meg helt.
Og ofte tenker jeg mye rundt det at .....vel.....hvorfor føler jeg i det hele tatt trangen til å dele så mye....? Er det fordi man jakter "likes", som mange sier? Hvis det er det, så vet jeg ikke om det selv. Er det fordi jeg ønsker å vise frem de nydelige barna mine som jeg er urstolt av, og fortelle om mitt eget liv i håp om at andre kan lære noe av mine erfaringer? Ja, jeg tror det. Men jeg blir også veldig glad når jeg ser at mange har vært innom og lest på bloggen min......Og jeg sliter med at det kan føles litt sånn dobbeltmoralsk ut. Dernest tenker jeg at jeg SKAL være glad for at folk leser det jeg skriver, hvis det er for å hjelpe andre jeg gjør det. Så da er det vel okey, da. Eller?
Og sånn går det. Det durer og går som et gammalt maskineri inni hodet mitt. Tidvis føler jeg meg innesperret i dette virvarret, som om jeg var en forsøkskanin. Og som forsøkskanin forventes jeg sådan å lære noe. Slik at mine barn er proffe i dette "gamet" når de blir gamle nok til å flippe skjermen fra et bilde til et annet eller trykke seg inn på en app helt selv og spille Dora Utforskeren-spillet med chubby barnefingre. Som er sånn cirka....vel...NÅ. Og mine kids er bare 3 år. Jeg er dritredd, jeg. For alt nytt som kommer, alt nytt jeg hører om. Jeg har ikke sjans i helvete å sjekke ut alt sammen, lære meg det og forberede meg til den tida som kommer, da mine barn skal leve i en hverdag hvor dette u-unngåelig blir trykket over hodene dems.


Vi trodde kanskje at VÅRE mødre var "utdaterte" og ikke skjønte noenting da VI var tenåringer.
Kan du forestille deg hvordan det blir når din 3-åring blir 13, og du FAKTISK IKKE SKJØNNER EN DRITT?
#Gammelkjerring

 

xxx Sunny
 

Om å putte ting i ting.....

 

Noen ting blir puttet der de ikke skal puttes.


Joda. Her hjemme går det rimelig i hundre sånn cirka hver dag. Selv om kidsa er tilbake i barnehagen, så er det jo hele tiden ett eller annet som må gjøres, fikses, forberedes, planlegges. Men jeg synes det er deillig at hverdagen er i gang igjen. Det er fint med jul, romjul og nyttår, altså, men man blir da rimelig lat av det. Godt å komme seg opp av sofaen og føle seg brukanes til noe igjen.

Mye av dagene her hjemme går ut på å rydde opp i tvillingenes "rot". Jeg skriver det i hermetegn fordi det nok ikke er rot for dem, men det er det for meg. Jeg liker at ting har en fast plass. Jentene liker å leke med alle tingene sine samtidig, stort sett, utover gulvet, og gjerne i glere rom. Ikke veldig produktivt, så i det siste har vi tatt i et tak og lekt masse sammen med dem, fokusert på hvordan de ulike tingene skal lekes med, samt å rydde etter man er ferdig med en leke. Altså rydde opp duploen FØR man begynner med dukkevogn, f.eks. Det går veldig bra, og jeg merker nå at de har catchet litt poenget med å ha hvertfall bittelitt orden.

Favoritt-ting. Favoritt-leker og bamser. Hjemme hos oss er det mange favorittleker. Gaupungen, Lille rosa Hund, Bittelille Hund, Lille Katten, Lille Bamsen, Bittelille Bamsen med flere. Og ja, dette er navnene dems. Dere kan forstå at det er forvirrende for utenforstående, de som ikke er med ungene våre hver eneste dag, å skjønne seg på hvem som er hvem og hva som er hva. Så når tanter eller andre skal passe kidsa er det viktig å ta en skikkelig formell hilse-runde på alle favorittleker og bamser før mor og far forlater hjemmet. Mamma var jo her i jula og passet jentene i noen dager mens jeg og min bedre halvdel tok oss et par velfortjente netter sammen et helt annet sted enn hjemme, og hun kunne fortelle om utallige ganger hvor hun har lagt på alle fire på gulvet og lett etter Bittelille Hund, som hun ikke engang visste hvordan så ut. Ha ha ha !

Men ennå morsommere er det når ungene putter ting i ting. Jepp. Du vet, dukkene nedi stellebagen, sammen med en sprettball, 4 hårstrikk, en av mors pyntejulenisser, et par ullsokker, en skivott, 4 lekepengesedler, 9 lekemynter og en pinne....fra ute.......og ja, Bittelille Bamsen også, som er så liten at den forsvinner i alle de andre tingene oppi der.

Kan skjønne at det er frustrerende å ikke finne igjen tingene sine, spesielt når man har skikkelig, skikkelig lyst å leke med akkurat DEN tingen, men seriøst..... Slik kidsa mine leker kan det være helt umulig å finne igjen akkurat den leken eller tingen de så sårt savner avogtil. "Hvor lekte du med den sist?" spør jeg. "Du må prøve å huske hvor du legger tingene dine, gullet, for det kan ikke mamma vite." Og det bringer meg over til dagens lille historie. Hold deg fast, det er faktisk utrolig morsomt. Vel, det synes hvertfall jeg. Mulig jeg er partisk ettersom sjarmøren i historien er min egen 3 år gamle datter, men jeg aner at noen vil synes det er like gøy som pappaen og jeg syntes.

Her om dagen var det nemlig krise. Gaupungen var borte. Norah var lei og ingenting annet enn å finne Gaupungen ville hjelpe. Hun gråt etter den, sårt og høyt. "Kor er Gaupungen, mamma? Vi må finne den, mamma. Kor er den? Uæææææ !" Vi lette høyt og lavt. Så høyt igjen. Og lavt. Vi lette i alle skuffer og skap. Vi lette i alle leke-esker og på alle hyller, Vi lette på alle rom, under alle senger. Vi lette under alle bord og stoler. Vi lette i alle tilgjengelige vesker, sekker, bager og poser. Vi lette i vogna og under vogna, i skoskapene og i kjøkkenskuffene. Ingen Gaupunge. Norah skjønte tilslutt at vi ikke kom noen vei og tok heldigvis til takke med Frosk (ja, det er en bamse og en frosk, og den heter Frosk). Vi lovte Norah at vi skulle lete mer etter Gaupungen i morgen.

Morgendagen kom og gikk. Fortsatt ingen Gaupunge. Vi visste jo at den måtte være i huset et eller annet sted, men etter gjentatte søk så begynte vi faktisk å tvile. Eller kanskje vi begynte å tro.....at det var noe eller noen som hadde tatt den.... Men så plutselig kommer mannen min gående med den i hånda. Han gliser og ler hjertelig. "Hæ," sier jeg. "Kor du fant den ?" Jeg kan nesten ikke fatte det for jeg har jo vært overalt. Samtidig er jeg utrolig lettet. Norah kommer til å bli sååååå glad !kom "Ha ha ha, du må komme og se;" sier Atle (ja, det er navnet til min fantastiske samboer). Han leier meg bort mot sofaen, skyver tilside alle pynteputene mine unntatt èn. Den er stor, myk og askerosa på farge, og har en vakker liten tekst på fremsiden, "Feel". Jeg legger merke til at putetrekket trenger en vask, man kan godt se at det bor småbarn i denne sofaen her, ja. Mannen min snur puta. "Den lå inni her," sier han og peker på glidelåsen bak, der hvor man åpner for å ta ut fyllputa som er inni. "Jeg skulle rydde sammen putene og kjente at det var noe klumpete der bak. Og der var den, Gaupungen." Han ler igjen. Og jeg må le. Høyt.

Så sånn var det. Gaupungen kom til rette og mor og far i huset fikk seg en god latter. Norah blei selvsagt svært glad for å ha den tilbake, og hun husket jo godt at hun hadde lagt den inni puta da vi fortalte henne hvor vi hadde funnet den. He he. Gøy med kids.

 

Likte du historien ?

Har du kids som putter ting i ting ?

 

 

xxx Sunny

Hvor er mormor ?


Jula er over. Pynten er pakket ned i pappesker som nå står og støver ned i gangen. Treet av plast har gjennomgått årets sjekk, om det også er duganes til neste jul, og passert kontrollen, så også det er tatt fra hverandre og pakket ned. De siste restene fra det er støvsuget opp. Pepperkakene er "spist opp", som jeg sier til ungene, men det er vel mer riktig å si at jeg har donert de til å bli laget biodiesel av. Nøttene ligger i en skål ennå, jeg har ikke fått meg til å "spise de opp", men det skjer vel nå etterpå når jeg skal vaske kjøkkenet etter dagens middag.

Ungene har latt julen gå over på en ganske fin måte. Det har jo vært et par spørsmål, selvsagt, som: "Mamma, hvor er nissene?" og "Hvor er pepperkakemannane?" Det er nokså enkelt å forklare kidsa at jula er over nå og at vi må vente til neste jul for å få pynte med nisser igjen og spise pepperkaker. Virker som det er helt greit at jula er forbi, hvertfall når jeg styrer samtalen mot at vi først skal kose oss masse i sommer.


Men et spørsmål har gått igjen. "Hvor er mormor ?"

Mormor kom på besøk i romjulen. Vi ser ikke henne så ofte i og med at hun bor i Ålesund, selv om det sendes videobeskjeder over nett og gaver i posten. Men ungene vet godt hvem mormor er og gleder seg alltid til å treffe henne. Så denne gangen ble hun og mannen hos oss i hele 5 dager. "Snakkes," sa sambo og jeg, og stakk på danskebåten i 2 netter, lot mormor passe kidsa og bli ennå bedre kjent, mens mor og far her nøt etterlengtet tid sammen. Årets julegave, tro du meg !

Hjemme koset kidsa seg glugg ihjel med mormor. Det var cafétur, kosestunder, lek, godteri og alt en mormor har lov til å skjemme bort med.


Og nå lurer de på hvor mormor er. "Hun er reist hjem til huset sitt," sier jeg, og legger til at det er såpass langt borte at hun må ta fly for å komme hjem. "Det er en stund til vi ser mormor igjen, dessverre, men vi kan snakke med henne på telefonen." Jeg lurer på om de savner henne. Jeg gjør hvertfall det.

For selv om mødre kan irritere på seg gråstein, til tider (ihvertfall kan jeg bli helt rød i toppen av moren min og faktisk ganske ofte), så er min mamma verdens beste mormor.


Xxx Sunny

Når juletradisjonene forandrer seg.


Forandringer.
Noen forandringer gjør at man må endre på sine vante tradisjoner.


Du er liten, kanskje bare 9 år og fortsatt et barn. Forventningene til julefeiringen er så store at man nesten kan se røyken stå ut av ørene dine, du dirrer av opphisselse når du tenker på det. Gavene, at far og mor er mer hjemme, lukten av pepperkake og svibler i fine, røde krukker som fyller hjemmet, nisser på alle bord, familiesammenkomstene som er aller, aller gøyest når det er, akkurat, jul. Du gleder deg til julaften hjemme hos bestemor.


Nå er du stor, kanskje et par-fire år mer enn 29 og du har et barn. En partner også. En ny familie. Du er voksen. Treåringen din skal få oppleve sin første ordentlige jul. Alderen til ungen din tilsier at du kan skape minner for livet for den lille krabaten din, du ønsker å sette standarden for hvordan jula skal bli for den lille og du lener deg på de som alltid gjorde din barndomsjul fantastisk og uforglemmelig. Du tok aldri med i beregningen at dette kunne forandre seg. Men så ble det plutselig skilsmisse mellom din mor og far, det kom som lyn fra klar himmel, eller kanskje mistet du bestemoren din, mye tidligere enn du kunne innbilt deg. Og den julen som skulle bli den første virkelig minneverdige julen for ungen din står og vipper på kanten av stupet. Hva nå? Forandringer. Og du innser at nå, nå må vi lage nye tradisjoner. For barnets skyld. Og de tradisjonene vil muligens ikke føles som dine egne, som de du har i ditt hjerte, i kammeret hvor alle de beste barndomsminnene dine ligger og skinner. Men du kan skape et slikt kammer i hjertet til ditt eget barn, en trygg jul, en spennende jul.


Du lager julekalender, googler oppskrifter til å lage den perfekte julebaksten, samt søker etter koselige juleverkstedting som du kan gjøre sammen med ungen din. Plutselig har du kjøpt 4 julestjerner som du ikke vet hvordan du skal vanne, 3 juleduker du ikke orker å stryke, 100 telys som dufter appelsin og kanel, det står nøtter i en skål på bordet selv om du ikke har nøtteknekker og du og sambo vurderer til og med å ha EKTE juletre i år. Her skal det bli jul, ja, ingen tvil om det!


På julaften går dere rundt juletreet, alle sammen. Hånd i hånd, både mor og far, onkel og bror, tante og søster, bestefar og farmor, i munter mars rundt og rundt. Etter hvert vers snur dere og går i andre retningen, på tross av at det ikke var avtalt på forhånd. Noen tradisjoner er der,  uansett hvem man feirer med. Ved middagsbordet skryter du av kokken og hans nydelig tilberedte ribbe. "Jeg har aldri smakt sprøere skorpe før," sier du og alle rundt bordet nikker. Ungen din på knappe tre år også. "Og den stappa, DEN var magisk, den." Alle vet at det vanker en skål for kokken rimelig snart og alle løfter glasset.


Gavene åpner dere etter desserten. Alle vil se hva de andre får. Smilene fyller stua. Du påpeker til barnet ditt hvem som er giver av alle presangene det får og oppfordrer til "takk" og klem dersom vedkommende er i rommet. Dette er slett ikke så ulikt hvordan du selv hadde det som barn, så selv om du er sliten etter baking, vasking, gaveinnpakking, handling, planlegging og dritt lei pepperkaker, julelys, gavepapir, julekort, oppskrifter, glitter og halvdøde julestjerner, så føler du at alt var verdt det. For i øynene til ungen din registrerer du at et lys er tent, et som ikke var der før, og du vet at du har lykkes i å sette igang noe som du vil kunne glede barnet ditt med i årevis. Den gode familiejula.

Xxx Sunny

Sånn blei den.


Jeg grugledet meg til tvillingenes bursdag. Det gikk over all forventning.


Min bedre halvdel tok kidsa med seg til svigers den morningen ungene fylte 3 år. Jeg hastet rundt i leiligheten, ryddet og klargjorde til selskap. Stressa. Ja. Det er godt å ha en mann som forstår når han skal forlate fortet og la meg være i fred. Bursdagsforberedelse er ikke til å kødde med.


Noen vil kanskje mene at 73 ballonger er noe i overkant, men det gjorde ikke jeg. NÅ gjør jeg det, etter å egenhendig ha blåst opp så mange og i tillegg under tidspress, men ikke da. Det var heller ikke spesielt deilig å klippe ut bokstaver til å pryde veggene med, men likevel givende på ett vis. Og jeg ble jo fornøyd med resultatet. Alt var altså verdt det.


Min største frykt var likevel KAKEN, som dere kan lese om her. Men jeg tror jaggu også den ble en suksess. Og slik blei den.


Jeg kan bare si hipp hurra for at alt gikk bra. De to foregående bursdagen endte jeg opp i tårer og følte at jeg var totalt mislykket, nemlig. Vel.

Godt nyttår, da, dere.


Xxx Sunny

Den gråter, mamma.....


Det er lille julaften. Frokosten er unnagjort, vi har åpnet morgengaver og den nest siste julekalendergaven er delt ut. Tvillingene har elsket denne førjulstiden med all kosen hjemme og ute. Dette er den første julen vi feirer hvor de faktisk skjønner litt av alt som skjer, f.eks dette med én gave om dagen fra kalenderen. Dette gikk fort inn hos mine 3-åringen og det har vært minimalt med forsøk på å få flere på en dag. Men lille julaften har en tendens til å være fylt med magi, og det var den også denne gang.

Én gave hengende igjen på døra.


Jeg ligger tung i sofaen, manner meg opp til å snart sette i gang med lunsj da vi får besøk av et vennepar og datteren om en liten stund. Jeg er langt inni alle god jul- statusene på Facebook da Ella kommer trippende mot meg. Øynene hennes er kulerunde og blanke, store, nesten fortvilet, og munnen går nedover, tristheten regjerer i ansiktet hennes. "Mamma, mamma", sier hun med svak, lei stemme. "Den gråter, hører du, mamma?" Jeg setter meg opp og strekker armene mot henne. "Hvem gråter", spør jeg, fortsatt med armene strekt mot Ella, men uten at hun kommer til meg. Hun står på stedet og tripper på tærne. "Den er alene, mamma.....gråter", sier hun igjen og peker mot døra hvor den siste julekalendergaven henger. "Vi må ta den, mamma."

Pappa står på kjøkkenet og får med seg alt, bryter ut i latter over den lille gullungen vår sin intelligens, og jeg ler også. Da er tristheten i Ellas ansikt borte og hun hikster sammen med oss. "Prøver du å lure oss til å få den siste gaven, Ella", sier jeg lattermildt til henne og hun gliser sitt aller mest sjarmerende rampesmil.


Nå blir de fort store, disse barna. Og de blir smartere for hver dag som går. Nå må vi bare følge godt med så vi ikke blir lurt trill rundt, he he.

Fortsatt god jul, alle sammen !

Xxx Sunny

iPhone til en 3-åring ?


Har dere noen gang hørt historien om løven Christian ?

Her om kvelden kunne Norah ivrig fortelle mor her om løven som kom tilbake. "Løven, mamma. Han kom tilbake. Han kosa veldig masse, mamma." Norahs store øyne blinket i halvmørket inne på soverommet.

Løven hun refererte til er en ordentlig løve. Historien om Christian og hans to menneskevenner, som fant den da lille løveungen på et marked og valgte å ta vare på den og trene den opp til å engang vende tilbake til naturen, gikk verden over på 70-tallet. Etter å ha blitt sluppet fri og vært vill i over ett år vender de to guttene tilbake for å hilse på sin gamle løvevenn, et møte ingen trodde ville gå bra, men som viste oss mennesker at kjærligheten trosser det meste. En nydelig historie, altså, og fint og svulmstig satt sammen til en 4-minutters lang video på youtube, sentimentalt akkompagnert av Whitney Houstons versjon av "I will always love you". (Se den her.)


Vel. Pappa fant denne videoen og tvillingene ble bergtatt av den, så klart. De ville se den om og om igjen, og grep etter pappas iPhone, nesten i hysteri, kommanderte å få se videoen bare eeeeen gang til. Når kvelden kom og ungene skulle sove var dette alt som stod i hodet på dem. Samtalen jeg hadde med Norah på sengekanten denne kvelden var helt absurd. Hun satt meg helt ut av spill med den lille, smarte, 3 år gamle hjernen sin.


Norah: Løven mamma. Han kom tilbake.
Jeg: Ja, det var koselig.
Norah: Han kosa masse, mamma.
Jeg: Ja, han var veldig glad i de snille menneskene som tok vare på han når han var liten, vet du.
Norah: Løven var på telefonen til pappa. Kan jeg se en gang til?
Jeg: Beklager, jenta mi. Det er pappa sin telefon og du og Ella skal sove nå.
Norah: Kanskje kjøpe telefon til Norah og jeg se selv?

Her stoppet hjernen MIN å fungere. Hva var det min 3 år gamle datter akkurat sa. Hvor gjennomtenkt var det? Og jeg reagerer slik: "Nei! Du skal ikke ha telefon", jeg sier det strengt, før jeg ler høyt og kysser henne. Jeg forklarer henne selvsagt både hvorfor jeg ler og hvorfor hun ikke kan få en telefon. Det hele var ganske magisk og jeg kommer til å huske det for alltid.

Jeg kan ikke fatte at et lite barn kan være så smart.

Kom gjerne med egne tilsvarende historier. Det er så morsomt!

God Jul !

Xxx Sunny

Bursdagskake til en 3-åring....Hjeeeeeeelp !!!

 

Prosjekt. Bursdagskake til en 3- åring. Nei, vent. Til TO 3- åringer. Hjelp.

 

Det hippeste de vet er dyr, spesielt hunder. De har også en forkjærlighet for kyllinger, ender, katter, løver, kaniner og griser. For å nevne noen.
Den siste tida har de jo igjen blitt introdusert for nisser, snømenn og pepperkakemenn. Disse tingene ser ut til å ha samme effekt på dem som dyr har, de absolutt eeeeeelsker dem.

Så. Jeg ser for meg kaka, da:

"Ei and her, en gris der. Snømann, kanskje ? Sammen med anda i andedammen ? Katten kan stå å se på. Hunden kan kose seg med et bein. Er det sommer eller vinter på den kaka? Hva med minner..... joda, andedammen er et fint sommerminne. Snøballer. Det må vi ha. Snølykt ? Og den lille kyllingen. Blir ikke han fryktelig kald på vinteren, da? Jeg må ha snø. Hva kan jeg bruke som snø? Kyllingen må få et bursdagslys å stå inntil."


Kan dere se det for dere?

Slike tanker har jeg hatt i ukesvis. Den siste uka har jeg begynt å realisere planen. Jeg har aldri bakt en kake før, men det løser seg. (Hørte jeg ferdigmix kjøpt i butikken?)
Jeg fant plutselig ut at jeg kan lage alle disse figurene selv. Jepp. Med noe som heter fondant. Heeeeeeelt nytt for meg, men veldig, veldig gøy.
Så nå er jeg igang, da.





Jeg er dritstolt !

Litt synd at de øynene er så skumle, men det får være for denne gangen.

 

Gleder meg til å vise frem den ferdige kaka på lørdag !!!
Det blir så spennende å se hvordan jentene reagerer.......håper jeg ikke blir skuffa, he he.

 

Liker dere fondant-figurene mine ?

 

 

 

xxx Sunny

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Juni 2015
hits