twinfun

Jeg sitter i vinterhagen denne morningen. Ute stråler solen, det må være over 10 varmegrader nå, og klokken er ennå bare 09:40. Inne ligger tvillingene og sover i lekegrinda si. Det er ganske så stille i gatene, selv om dette er en vanlig arbeidsdag for mange. Nei, dette kjennes ikke ut som en vanlig fredag. Og det er vel bare fordi det var 17.mai og stor ståhei ute i går.

Skal jeg være ærlig, så må jeg si at 17.mai ikke er min greie, altså. Kan huske at det har vært slik siden jeg var barn. Masse styr og folk, trangt å komm frem....nei...jeg liker det ikke. Og når jeg var lita jente, så blei jeg i tillegg nesten trampa over av de svære voksne. Det hjalp lite å klamre seg til beinet til mamma, jeg ble røska frem og tilbake likevel. Også denne pyntingen, da..... fletter i håret, trange, vonde sko....kjole. BLÆH!

Men så klarte jeg å bli sammen med en fyr som har bursdag på selveste 17.mai, selvsagt. Han er pappaen til jentene mine, og nå har vi altså vært sammen noen år. Da jeg møtte han måtte jeg fint finne meg i å lære meg å planlegge til 17.mai. Før jeg møtte han sørga jeg for å jobbe på nasjonaldagen. Like så greit, tenkte jeg da. Men sant skal sies - 17.mai er ganske gøy når man får sin egen tradisjon på dagen. Vi feirer jo typens bursdag, gjerne i parken - med alt det måtte innebære av moro, så videre hjem til oss på fest og åpent hus. Hvert år siden vi ble sammen har dette vært en suksess. Helt til i år. I år ble alt anderledes......off course =) Man kan ikke ha party-party-all-night-long når man har små barn. Middag og noen gjester, ja, det går - men hæla i taket og null hemninger....det kan vi ikke gjøre mer. Hvertfall ikke før jentene kan være på overnattingsbesøk hos mormor eller bestemor. Da kan kanskje mor og far slå ut håret sånn skikkelig. Inntil da får vi pleie familielivet. Deilige familien min.

17.mai startet med dårlig vær her i Oslo. Yes, tenkte jeg...muligheten for at vi ikke kunne gå ut i regnværet økte. Ja....jeg liker 17.mai såååå lite at jeg faktisk ikke ønsker å gå ut engang. Vel. Jentene mine måtte likevel pynte seg, selvsagt, så de fikk nydelig, blå kjoler på, som de har fått av mormor. Deretter gikk den daglige rutinen av seg selv. Ikke noe spesielt med denne dagen. Hvertfall ikke så lenge det regna ute. Og det gjorde det. Lenge og vel. Tilslutt sovna jentene og vi startet på middagen. Når go`været først kom til tigerstaden, var det for seint for jentene å gå ut. Så da kledde jeg av de igjen slik at de bare lå i bodyen. Det elsker de. Så det var den 17.mai. Neste år må vi ut å gå i toget. Da skjønner de kanskje noe av det.

Så var det denne bursdagen, da. Jeg syntes jo at gubben fortjente å feire den - blei jo 30 og allting, så da sendte jeg han ut på byen med kompisene sine. Han fikk middag først, da. Biff og fløtegratinerte poteter, med masse annet digg tilbehør, perfekt laget og servert av kone nummer 2, min elskede venninne. Ja, typen min er heldig, han. Faktisk kan han skryte på seg at han har kone 1 og kone 2...... sier vel litt om hvor sammenspleiset jeg og venninna mi er, he he. Så kasta vi han ut med penger i lomma og en halv kasse pils. "Kom ikke hjem før du har festa deg ordentlig ferdig!" ropte venninna mi og jeg etter han. Selv skulle vi kose oss med kaffe og godis, terningspill og jentesladder. Tror dere ikke kjæresten kom hjem bare en time etter midnatt, da ?!? Helt utkjørt, full og klar for senga. He he.

xxx Sunny

Syns at alle går rundt gravide nå, jeg... Vet ikke hva som skjedde, men plutselig ble alle voksne, lissom. Barn er et stort ansvar, da. Man skal være godt forberedt i skallen på det nye livet som kommer. For det er så laaaaaaangt ifra det man hadde før man fikk kids. Jeg veit seriøst ikke hva jeg dreiv med tidligere, hva jeg fylte dagene med. Vel, så sov jeg lenge.... halve dagen, vil noen si. Ikke alltid, selvsagt, jeg har da en jobb, men ganske ofte. Å sove lenge er min store lidenskap. Eller var. Det er ganske lenge siden jeg har sovet lenge nå.... Jeg har prøvd et par ganger, men ting ække som før. Enkelt og greit. 

Men ja..... alle er gravide. Hverfall har jeg flere venninner, samt en del bekjente som venter barn nå rett rundt hjørnet. For de fleste er det bare uker igjen før ungen kommer. Spennende. Og det verste av alt, jeg kjenner det røsker litt i livmora, he he. Som om jeg savner å være gravid selv. Kan ikke fatte det, så sjuk som jeg var under hele svangerskapet med tvillingene. Puh. Verden er rar.

Fremtida ser lys ut, da. Ser for meg grilling i hagan, bursdagsselskaper med klovnehatter, boller og brus, sommerferie i Danmark, innkjøp av campingvogn...bil.....eh....ja, i det hele tatt. Det skal bli så fint, det.

Men det er litt rart, da. Jenter jeg har hatt mine villeste øyeblikk sammen med skal bli mødre.....slik som meg. Jeg er mor. Wow..... Det går opp for meg daglig at jeg er blitt mamma. Noen dager kjennes ansvaret tungt mot brystet, jeg er vanvittig redd for å feile. Samtidig har jeg vel aldri kosa meg så mye som jeg gjør sammen med jentene mine. All verdens Fernet Branca shots kunne ikke forandra på det. Så.... jeg savner ikke fortida, jeg. Og jeg vet at mine smågærne venninner blir dritbra mammaer. Ja, det finnes faktisk ikke mange jeg hadde turt overlate ungene mine til, men venninnene mine - de er bankers. 

Babyboom. Det er det som skjer. Og jeg kunne vel ikke vært mer fornøyd med det. Skal bli moro å dele disse nye følelsene med gode venninner. For det er nemlig slik at man ikke kan forestille seg hvordan det er å få barn, man MÅ oppleve det. Og nå er det mange, mange av mine venner som står for tur. Det er gøy. 

xxx Sunny

Trøtt. Skikkelig trøtt.
Måtte fint nødt å godta at dagen startet klokken 4 i natt. No shit.
Problemet med å ha to små er at når èn av de gjerne vil sove, vil den andre være våken.
Og omvendt.
Og slik er det bare...

Jeg har drukket noen kaffe idag, for å si det sånn. Er blitt dreven på det. Har en smart, liten kaffemaskin hjemme i stua. Det blir fort dyrt, det. Jeg lager mange flere kaffe enn jeg faktisk drikker.... rart med det. Jeg kan tro at jeg har et øyeblikk for meg selv, jentene sover, de gjør ikke tegn til å våkne.... Jeg lager meg en kaffe. Den ryker, duften er forførende. Jeg må vente et par minutter slik at den får akkurat riktig temperatur. En og en halv time senere finner jeg den på hylla, fortsatt full kopp, men iskald og utiltrekkende. Jeg rakk aldri drikke den. Her i heimen er det noe som skjer nærmest heeele tiden. Som sagt, er det ikke den ene, så er det den andre.

 


Noen dager tenker jeg at dette må være den beste tiden. Nå smiler de og ler av den minste lille ting. Vi trenger ikke anstrenge oss noe særlig for å få et stort, sjarmerende glis i retur. Og jentene er ganske lette å ha med å gjøre, hvertfall om dagen. De elsker lekegrinda si. Jeg har ordna til sånn at det henger mange fargerike duppeditter over de når de ligger der. Og der kan de ligge lenge. Ben og armer går i et banka kjør, de klukker og gurgler, drar i hverandres klær, stikker fingeren i hverandres ører, ser på hverandre og ler, ja, i det hele tatt. De koser seg der. En stund. Det kan snu fortere enn svint, de blir trøtte på et blunk. Og er jeg ikke rask nok fremme med smokken og dyna, da.....ja, da blir det liv i lungene dems, for å si det mildt. Det er trøkk i de små kroppene der, og de vet å si ifra når mamma er for treg eller ikke skjønner hva de ønsker kjapt nok. Heldigvis er de fort opp - fort ned.
 

Norah Louise

Men nå er det blitt litt stress om natten. Jeg har gått lenge, lenge uten å få særlig mye sammenhengende søvn. De verste nettene får jeg bare sove i 3-4 timer, og da ikke engang i ett strekk. Det begynner å tære på, kjenner jeg. Huet fungerer ikke helt som før....jeg er liksom blitt litt .....eh.....slow. Jada. Vitser går meg hus forbi. Min tidligere velfungerende, innebygde effektivitet er redusert til sånn.... vel, jeg glemmer hva jeg driver med....Med en gang barna sovner starter jeg med ett eller annet. Dere vet - vaske klær, rydde, bytte sengetøy....denslags. Det har f.eks hendt flere kvelder at jeg skal krype til køys, jeg gleder meg som et lite barn, for jeg er helt utslitt, men kommer inn på soverommet og ser at jeg ikke har fullført oppgaven - jeg har ikke tatt på nytt sengetøy etter at jeg tok det av i morgest. Sånne ting. Sånne ting skjer hele tida nå. Jeg er vel bare steike trøtt.

Ella Victoria

xxx Sunny

Hurra.
Jeg kan ikke si noe annet.
Hurra.

Hemangiom Gruppen på Rikshospitalet er kommet frem til at det nok er best at lille Ella mi får behandling for jordbærmerket sitt. Nå er det HELDIGVIS ikke så vondt for henne lengre, det er begynt å gro, selv om det fortsatt er et helt åpent kjøttsår i midten av merket. Men vi ser at det går fremover. Og nå som hun skal få riktig bra hjelp på sykehuset, så ser vi lys i tunnellen. Snart blir hun heeeelt som andre barn. Så kan hun ligge på magen og snu seg til akkurat hvilken side hun vil, hun kan komme borti ansiktet uten å få smerter, jeg kan kose henne ihjel med suss og klem - ja, det blir vidunderlig.

Det er visst en veldig enkel behandling også. Hun skal rett og slett bare få betablokker. Jepp, det er medisin som brukes mot høyt blodtrykk i utgangspunktet, men som har vist seg å ha en fantastisk effekt på hemangiomer, eller blodsvulster, som det også kalles. Lille Ella mi må være på sykehuset et par dager for at man skal være sikker på at hun tåler behandlingen, så får vi komme hjem og skal selv fortsette å gi henne det i dråpeform direkte i munnen. Enkelt og greit. Klarer ikke å la være å tenke: Kunne de ikke bare gjort det fra begynnelsen av ? Så mye smerte, lidelse, tårer og fortvilelse kunne vært spart. Hun er jo bare et lite barn....og jeg mener faktisk at hun burde fått hjelp mye før. Mye, mye før.

Vel. Nå skal det hvertfall gjøres noe, og vi er veldig fornøyde med det. Legene på Riksen er kjempeflinke, og vi stoler på deres avgjørelse. Lille Ella er en tapper, liten pike, som snart, snart skal slippe å ha det vondt noe mer. Gleder meg. Gleder meg til å se henne slik hun egentlig er, ikke trist og lei seg som hun har vært mye i det siste. Hun har blomstret den siste uken, da. Tydelig er det indre smertefullt for henne nå, og sjeleglad er vi for det. Hun også, virker det som. Nå spiser hun bra, sover mye og godt, smiler og ler, og er en skikkelig sjarmør. God bless her!
 

Slik så det ut for 2 uker siden. Det var helt forferdelig, og Ella hadde veldig vondt.
Nå er det begynt å gro.

Det blir fort litt ekstra kos på Ella. Spesielt etter at vi har skiftet bandasje og salve på såret.

xxx Sunny

OBS ! OBS !   INNLEGGET INNEHOLDER STERKE BILDER!

Smerter.
Gråt.
Bekymring.
Sinne.
Fortvilelse.

Lille Ella Victoria, min nydelige datter på 4mnd, måtte ikke bare stri med en tøff start på livet sammen med tvillingsøster, Norah Louise, NÅ kjemper hun også en fortvilet kamp mot et jordbærmerke (kavernøst hemangiom) hun har på kinnet.......og nå er det gått hull på, og det er et svært, åpent kjøttsår. Dette har hun hatt i 1 uke nå, selv om selve jordbærmerket dukket opp når hun var bare 2 uker gammel.

Trenger du å lese deg opp på hva et jordbærmerke / kavernøst hemangiom er?
Se mitt tidligere innlegg, hvor jeg forklarer fenomenet. Følg linken her:  http://twinfun.blogg.no/1328291892_jordbrmerke.html
   
Lille Ella er en tapper pike.
Her kommer historien om jordbærmerket som ble, og fortsatt er, et mareritt for henne. 

Bilde 1:
Ella er snart 2 uker gammel på dette bildet. Jordbærmerket på kinnet er akkurat dukket opp, som fra intet. Det ser ut som et vanlig fødselsmerke, av den sorten som er hud med litt mørkere pigmenter enn ellers på kroppen. Kinnet hennes er helt glatt, man kan ikke kjenne jordbærmerket.

Bilde 2:
Ella er snart 4 uker gammel. Vi er fortsatt på intensivavdelingen på sykehuset, og jordbærmerket er blitt litt rødere på farge og noe større. Det virker som om det vokser i takt med henne, og blir rødere for hver dag som går. Fortsatt kan man ikke kjenne det på huden, bare se det. 

Bilde 3:
Ella er omtrent 7 uker gammel, og vi har endelig kommet hjem fra sykehuset. Som dere lett ser på bildet, er merket blitt ennå større og rødere på farge, og i tillegg buler det nå litt ut fra huden. På dette tidspunktet begynner vi å tenke at merket kan komme til å vokse seg stort, men vi er ikke særlig bekymret for det. Ella ser ikke ut til å plages av det i det hele tatt, eller det hun har på magen, for den sags skyld, som er over et mye større område. Vi ser at alt går i takt med det vi fikk vite på sykehuset om hva slike merker er og hvordan de oppfører seg, så vi tar det hele med knusende ro.

Bilde 4:
Ella er omlag 2,5 mnd gammel, og jordbærmerket har vokst hele tiden som hun har vokst. Nå står det ca 1 cm ut fra kinnet, det er en liten blålig hevelse akkurat under merket, noe som antyder at hemangiomen ikke bare er overflatisk. På dette tidspunket merker vi at Ella unngår å ligge med hodet på den siden, og når vi kommer borti, ved raping eller stell, så rykker hun til. Ikke i smerter, men det er ubehag. Bare et par uker etter bildet ble tatt kom det en stor svart ring midt i det røde merket, det lignet litt på sårskorpe.






Bilde 5,6 & 7:
Ella er 3,5 mnd gammel, og det som lignet på sårskorpe i midten av jordbærmerket begynner å flasse av. Nå er det tydelig at det er svært ubehagelig for Ella når an kommer borti det, hun gåter og ynker seg når det skjer. Merket er dessuten vokst seg ennå større, også under huden, som er blitt mer blå. Merket står nå ca 2 cm ut fra kinnet. 

Bilde 8,9 & 10:
Det er dukket opp glere hemangiomer / jordbærmerker med tiden. Noen er helt bittesmå, noen ser ut som kviser og noen er på størrelse med en ert. Ella har et kjempestort et på magen, men det ser veldig fint ut og er hverken vondt eller ubehagelig for henne. Slike jordbærmerker er helt normalt å få for premature barn. Norah har også mange små på kroppen. Alle merkene er helt ufarlige, og vil gå bot av seg selv iløpet av de første leveårene. Det er verre med de aller største, slike som ELla har, for de kan det gå hull på....og det ækkæ særlig gøy.

Bilde 11, 12 & 13:
Ella opplever det verste som kan skje. Jordbærmerket er betent og det går hull på. Ut kommer blod og verk. Ella skriker i smerter, mammaen gråter av bekymring. Det er et stort, åpent kjøttsår der hvor merket har vært. Det er flere uker siden vi tok kontakt med lege, og alle forsikrer oss om at det er normalt. Vi har vært på rikshospitalet 2 ganger, de sier at vi skal forsette behandlingen som er: å smøre på betennelsesdrepende krem èn gang om dagen, bandasjere det, og sørge for at hun ikke kommer borti. Vi har laget en hjemmelaget armstiver til henne. Den har hun over høyre albue slik at hun ikke skal kunne ta seg i ansiktet. Det ser helt grusomt ut, og vi er veldig redde. Det hjelper ikke at alle legene sier at dette er normalt. Jeg fatter ikke at det ikke er mer hjelp å få.

Ella er henvist til Hemangoim Gruppen på Rikshospitalet. De skal se på henne, bestemme hva som er best å gjøre. Fjerne den kirurgisk, eller la naturen gå sin gang. Jeg vet ikke hva jeg ønsker mest, jeg vil bare at hun skal ha det bra. Nå er livet hennes noe amputert. Jeg kan ikke kose med henne på samme måte som jeg koser med Norah. Hun må ha armstiver på hele tiden. Hver dag plages hun ved at vi skal bytte bandasje og smøre på ny krem. Hun gråter. Sover dårlig. Kan ikke begynne å trene nakken på gulvet fordi vi ikke kan risikere at hun dunker kinnet i gulvet eller noe. Det er fælt. Jeg gråter ofte for henne. Med henne. Vil bare trykke henne inntil meg og kose henne sønder og sammen. Men det kan jeg ikke. Må for all del ikke risikere å komme borti såret. 

Jeg ønsket å vise dere dette fordi jeg vet at det er flere der ute som går igjennom eller kan komme til å gå igjennom dette med sitt eget barn. Det er ikke altfor mye informasjon å finne på nett, og ikke mange bilder. Det er en forferdelig fortvilet situasjon å komme opp i, og man blir ufattelig redd. Man tenker hele tiden - DETTE KAN JO IKKE VÆRE NORAMALT - men de som har greie på det, de sier at slikt er vanlig. Da får vi stole på de. Inntil videre. Jeg kjenner jo inni meg at dersom dette ikke snart blir bedre, så kommer jeg til å stå på rikshospitalet hver eneste dag til de gjør noe annet for henne. Fr det kan ikke bli verre. Det kan det bare ikke.

Har du opplevd noe ligende?

Heldigvis er Ella en sterk prinsesse. Jeg er utrolig stolt av henne.
Når hun har det aller best, smiler hun og sjarmerer oss i senk =D






 

xxx Sunny

"Vi trenger en tur bort fra byen, babe," sier mannen min. "Det blir et fint avbrekk for oss og jentene." Svigers har invitert oss til Alvdal noen dager i påskeuken, vi kan selv velge hvor lenge vi vil være, og de skal betale reisen. De er altfor snille, selvsagt, men jeg vet jo at de gjør det fordi de gjerne vil bli kjent med barnabarna sine. Så det er litt for deres egen skyld også. Og det er ikke så altfor lang tur, cirka 4 timer med tog. Vi bestemmer oss for å dra.

Jeg pakker klart flere dager i forveien. Tvillingene har en egen koffert for seg selv. Der har jeg stæsjet opp med bodyer og gulpekluter i mengder, jeg vil ikke at bestemor skal være nødt til å vaske klærne våre når vi er der. Dagen før vi skal dra ringer bestefar og sier at de vil kjøpe vogn til oss. En vogn vi har sett på en liten stund, som vi ønsker oss. En vogn som er lett å håndtere. Åh, for en drøm, tenker vi. Nå blir det enklere for oss å dra i morgen. Vi kjøper vognen med det samme, og gleder oss til å dra på en miniferie. Den første lengre turen for jentene våre.

Det er selvsagt en uke siden jeg ringte NSB for å høre hvordan man gjør det med barnevogn på toget. Jeg ville forsikre meg om at det gikk fint, men etter cirka 20 minutter i kø på telefonen fant jeg ut at jeg heller kunne sjekke hjemmesidene på nett. Der kunne jeg lese at dersom man skal ha med barnevogn, så måtte man bestille billettene pr telefon og reservere plass til barnevognen. Jaja, det er jo enkelt nok, så dagen før avreise går samboeren min i NSB-skranken på Oslo S for å kjøpe billetter. Tur - Retur, Oslo - Alvdal. Grei sak. Det viser seg å være vanskeligere enn først antatt.

"Du kan ikke reservere plass til barnevogn på den strekningen. Faktisk er det ikke mulig å reservere sitteplasser, heller," sier dama bak disken. "Men du kan kjøpe billettene, se om dere får plass, og hvis ikke kan du få refundert pengene for billettene......Men da må du bytte de inn FØR toget går." Vi ergrer oss over at man ikke kan forsikre seg om at man får være med toget. Dersom det ikke er plass må mannen min altså løpe fra plattformen og opp til skranken, stå i kø for å komme til disken, refundere billettene - alt dette FØR toget vi ønsker å være med på skal gå. Det betyr at han bare har minutter på å klare det. For billettene kan dessverre ikke brukes på toget som går 2 timer etterpå, må du forstå..... Hva i all verden ?!   Er dette alt NSB har å by på? Og det verste er....billettene koster over 500kr pr person, ÈN vei.

Jeg kunne avsluttet historien her. Det er ille nok. Snakk om ræva service. Men vi bestemmer oss likevel for å gi det et forsøk, så samboeren min kjøper de svindyre billettene som hverken sikrer oss sitteplasser eller plass til barnevogna, og vi setter kursen hjemover, drita nervøse for hvordan det skal gå i morgen.

Imorgen kommer. Vi er ute i goooood tid, full-loaded med en koffert, en bag, en veske, en gitar, en sekk, en tvillingvogn og stort pågangsmot. Vi er på perrongen 10 minutter før toget skal ankomme, 17 minutter før det skal gå. Vi har altså 7 minutter fra toget kommer til å prøve å få plass til oss selv og kidsa. Og til å refundere billettene i skranken inne på stasjonen dersom vi ikke skulle få plass. Men vi mener jo bestemt at siden vi er så tidlig ute, så kommer detta til å gå som smurt. Er bare det at..... vi er ikke de eneste som er tidlig ute. Perrongen er stappet av turglade mennesker som skal på påskeferie med ski, snøbrett, bagger og kofferter, luer og boblejakker, kaffe på termos, skistaver og alt som hører påska til. Skitt. Dette kommer jo aldri til å gå....

Toget stopper. Folk strømmer mot dørene, presser seg på med alt utstyret sitt. Vi løper bortover og titter inn vognene. Plass til barnevogn, plass til barnevogn, plass til barnevogn...hvor faen er den vogna? Vi finner en vogn som skal være satt av til folk som reiser med små barn. DER JA ! Neste tanker er: "Åh nei....det er fullt...." En spretten dame i orange fleece vifter til oss og sier:" Jeg kan klappe sammen min vogn, så får dere plass." Vi puster ut. Så snille folk. Det var kult gjort. Vi tar sats og løfter vogna inn døra. Det går akkurat....jaggu bra vogna vår ikke er bredere. Både samboeren min og jeg smiler lettet. Vi hadde tvilt på at det skulle gå, og nå skal vi straks trille inn i coupe`en. Eller nei..... det skal vi ikke, nei.

Døra inn til coupe`en er for smal for tvillingvognen. Både foran oss og bak presser folk, ski stikker ut både her og der, folk skal begge veier, alle leter etter ledig sitteplass og hylleplass til bagasjen sin. Samboeren min begynner å stresse. Han presser vognen inn, mener bestemt at det går bare vi bruker litt makt. Plutselig står vi bom fast, Vi kommer hverken ut eller inn. Folk overalt som peser og viser misnøye ved å himle med øynene og puste hardt gjennom nesen. "Det går ikke. Vi må ut," sier jeg. Vi drar og sliter i vogna. "Jeg tror ikke dette går," sier en skrøpelig, gammel dame bak oss. NO SHIT, tenker jeg.

Heldigvis klarer vi å få løs barnevognen. Svette og stressa kommer vi oss av toget. Kjæresten min beiner avgårde. Han må jo rekke å refundere billettene FØR toget går, og nå er det bare et par minutter til før avgang. Jeg vet ikke hva jeg tenker i dette øyeblikket. Det er hundretusen tanker. Jeg er både flau, forbanna og lei meg. Flau, fordi vi nok så ut som noen skikkelig idioter der vi satte oss selv i klem inne på toget. Det var ikke noe hyggelig å kjenne de stikkende blikkene fra utålmodige medpassasjerer, tydelig irriterte for at de måtte vente på at vi fikk løst den uheldige situasjonen. Forbanna for at NSB ikke kan tilby noe bedre for de med små barn, de med tvillinger. Og forresten er jeg også flau på vegne av NSB. Fy faen, dårlig opplegg, dårlig service med tanke på refundering av de superdyre billettene og null plassbestilling, dårlig, dårlig, dårlig. Og lei meg, selvsagt, for at vi ikke kan reise. Faen.

Samboeren min rekker akkurat å få tilbake pengene. Men hadde køen foran skranken til NSB vært bare èn person mer, så hadde vi kastet 1200kr ut vinduet. Herregud. Nå tror dere kanskje at vi har mistet tålmodigheten, at vi kaster inn håndkledet og bestemmer oss for å bli hjemme istedenfor. Men det er akkurat det vi ikke gjør. Vi kjøper nye billetter. Vi MÅ prøve en gang til. Neste tog går om 2 timer.

Denne gangen planlegger vi litt bedre. Vi bestemmer oss for å slå sammen vogna på forhånd. Jeg tar tvillingene i baggene og bærer de inn, forhåpentligvis finner jeg ledige plasser. Kjæresten min tar baggasjen og klapper sammen vogna slik at den lett går inn i coupe`en. NÅ skal vi klare det. NÅ er vi forberedt.

Det er nesten ingen mennesker på perrongen. Det var tydeligvis det forrige toget alle skulle reise med, og nå kommer vi lett inn på toget, får satt opp vognen inne i coupe`en uten videre oppstyr, det er ledige plasser og alt er gull. Nå er det bare å strekke ut bena og slappe av. Om 1,5 time skal vi bytte tog i Hamar.... det er neste bekymring. Vi hadde selvsagt ikke trengt å bekymre oss. Vi byttet tog lett som bare det, og det nye toget var superflott med god plass til tvillingvogn, vi trengte ikke slå den sammen engang, og med wc med stellebord i umiddelbar næhet. Hmmm. Det var bedre, NSB. Dog, jeg synes det er noe spesielt at kaffemaskinen er plassert en halv meter unna der vogna med barna i skal stå. Hva om noen mister balansen med den rykende ferske kaffekoppen i hånda ? Jeg ser for meg et skrekkscenario. Men ellers er det kult, da. Ganske nytt og romslig. Mye, mye, mye, mye, mye bedre enn det toget vi tok TIL Hamar. Resten av turen går som smurt, og sinnet mitt ovenfor NSB legger seg noe. Ja, faktisk glemmer jeg det i noen dager. Helt til.....vi skal hjem igjen. Da havner på et tog hvor det er dårlig plass, og det er heller ikke wc med stellebord. Gubben må skifte skitbleia på Norah med ungen i fanget. Ikke særlig kult, hverken for han eller Norah. 

NSB skuffer meg. Hva er det vi betaler for? Hva syns dere?

Mating på toget. Det hippe toget. Bildet er tatt av tante Julie, som vi reiste sammen med.

Vi koser oss i Alvdal hos besteor og bestefar.

xxx Sunny

 

Det er godt å ha en stor og omtenksom familie. Spesielt når man føler seg usikker, når man skal igjennom noe man ikke har opplevd før, når man går igjennom saker og ting som føles tungt, og selvsagt ellers i hverdagen hvor man deler både gleder og sorger.

Jeg skal være ærlig. Dette med ammingen, for eksempel, stresset meg i en tid. Det var vel tredje uka mi med lite melk i brystene, og jeg tenkte myyyyyye på dette. Jeg hadde jo ikke hatt barn før, og var redd for å feile i rollen som mor nå som jeg endelig hadde fått det. Jeg ønsket meg jo barn lenge......men da følte jeg meg særdeles trygg på at jeg skulle bli verdens beste mamma.... Det er noe annet nå som de er kommet. Jeg fikk jo også to på en gang, dobbelt så mange som jeg i utgangspunktet så for meg, he he. Så jeg begynte å tenke på dette med amming allerede under graviditeten. Kommer jeg til å ha nok til to? Kommer jeg til å finne gode rutiner på matingen? Vil barna mine like pupp? Hva om ikke? Blir de sultne samtidig? Kan jeg få dem til å spise like mye og like ofte? Kommer jeg til å klare det selv om jeg skulle ha bra ed melk?

......åh, så mange tanker...

Tre dager etter fødselen stod melkespruten ut av brystene mine. Det så ut som jeg hadde vært under kniven og fiksa på dem, de hadde vokst flere størrelser. Jeg var utrolig letta. Så ble noen av bekymringene og spørsmålene borte. Jeg hadde melk, og jeg hadde mye.

Men jeg hadde ogå to søte små som ikke var sterke nok til å die. Jeg fikk ikke starta i rollen som matfat med det samme, jeg måtte ty til brystpumpen så lenge. Og ingen kunne fortelle meg hvor lenge. Likevel følte jeg eg ganske trygg på sykehuset. Sykepleierne var nøye på å forklare meg viktigheten med at jeg pumpa meg og leverte melk - det var jo tross alt MIN melk som ble gitt til tvillingene, MIN melk med MINE antistoffer som var viktige for de, så selv om de ikke kunne spise selv, så måtte jeg opprettholde melkeproduskjonen. De 6 ukene vi var på sykehuset var dette keine problem. Et par uker etter hjemreise var det som om melkefabrikken stengte. Og jeg vet ikke hva som skjedde...

Mamma, mormoren til jentene, sa at jeg ikke måtte gi opp. "Dette klarer du. Legg de til brystet ofte, så øker nok interessen, skal du se." Historier om at hun ammet meg og søstrene mine til vi var 2 og 3 år, fikk jeg høre noen ganger, og jeg følte eg som 14 år igjen der jeg tenkte: "Ååååh, mamma! Du forstår ikke!"  Bestemor, min svigermor, som også har tvillinger sa: "Jeg ammet guttene i 6 uker, så var det stopp. Ikke noe å gjøre med." Svigermor fikk meg til å tenke at det ikke var verdens undergang at jeg mistet melken. Så jeg bestemte meg for å lytte til BÅDE mormor og bestemor, og jeg gikk inn for å prøve hardt i 2 uker. Mormors råd. Skulle jeg likevel se at jeg ikke fikk opp melkeproduskjonen, så skulle jeg gi meg. Bestemors råd. Og slik ble det. Melken sluttet å komme. Dett var dett. Det er ikke alt man kan styre, og etterhvert har jeg nå slått meg til ro med at jeg ikke ammer jentene mine lengre, OG at det er helt greit. 

Så nå vet jeg at ved å lytte til ALLE råd, så kommer man frem til en løsning tilslutt, hvis det ikke skulle løse seg selv. Og det er noe ekstra spesielt med de tingene som mormor og bestemor sier, det teller litt mer, det er litt mer viktig. Fordi de er min mor og min manns mor. Det er DE som har oppfostret oss, gjort oss til dem vi er.....og skal jeg være ærlig, så liker jeg meg selv. Jeg prøver så godt jeg kan å være snill og gjøre bra ting, det har mamma lært meg. Jeg elsker mannen min, som er helt fantastisk og spesiell. Svigermor har gjort han slik. Dette vil jeg lære videre til mine barn. Da er det viktig å høre på hva våre mødre har å si =D

   
Bestemor med Ella.
Mormor med Norah.

xxx Sunny

Jeg sitter på do. Naken, med tangaen liggende mellom bena på gulvet. Tårene triller, nesa renner, jeg snufser og hikster.
Alt føles tungt. Alt føles vanskelig. Alt virker umulig. Noen dager er det bare så ufattelig vanskelig å være mamma.

På stua hører jeg samboeren min snakke til ungene med myk og varm pappastemme. Jentene gråter ikke lengre. Det er ingen vræl eller hyl nå. De koser seg med melk på flaske i vippestolene sine. Klokka er halv 12 på formiddagen. Jeg har vært oppe siden halv 7. Tvillingene har holdt det gående..... først den ene, så den andre. Og når den andre endelig ønsket å sove litt, så satte nummer en igang igjen.... Tilslutt var de som et helt skrikekor på 100 mann, og ingenting mamma gjorde var bra nok. Det er ved slike situasjoner at jeg skjønner at det å ha to kanskje er hakket mer arbeid enn å ha èn unge. 

Og slik har det vært nå hver morgen den siste uka..... Hva skjer`a ? Det er liksom ikke søvn å få på natta. Joda, jentene er kjempeflinke til å sove, på dagen, ettermiddagen og kvelden, men hva med natta ? Dette må gå seg til, eller så kommer jeg til å sitte på dass å grine hver eneste dag fremover. 

Jeg skal, for all del, klare å takle lite søvn. Men INGEN søvn....bare et par drypp her og der i de svarte nattetimene, det er bare ikke nok. Nå begynner pappaen på jobb igjen på tirsdag, og da blir det jo ennå mer på ho mor her. Puh. Jeg bare sier det - det er jaggu godt at jentene mine er supersøte og alldeles fullkomne, morsomme og spennende, ellers tror jeg at jeg hadde rømt landet, he he. 

Men seriøst. Jeg skjønner ikke hva det er. Og nå skal jeg si dere noe. Grytidlig hver morgen titter jeg ut vindu for å se været, slik de fleste gjør. Nå bor vi midt i byen, så det er også folk å se i gatene. Vel. Kanskje ikke så mange så tidlig som 7, men der er noen. Disse NOEN har jeg faktisk ledd litt av. Hvorfor? Fordi det er kun damer med barnevogn som er ute og går i gatene så tidlig på morningen. Jepp. De er stramme i blikket, hvite i maska og tramper avgårde som om de prøver å vekke hele verden med skrittene sine. Ja, de ser noe frustrerte ut der de fikser og retter på vind og/eller regntrekk, med cafè latten i hånden som skvulper og lager flekker på helseteppet i vogna. Og jeg har sett på de og tenkt: "Herregud, at de gidder. Er de ikke trøtte...Dems unger må være skikkelig slitsomme..."  Men det var FØR, når jentene mine var fullstendig bedagelige og ikke laget en lyd, bare sov hele tida og var i sin egen drømme verden.... Da kunne jeg se på andre slitne og stressa mødre og være fornøyd med at jeg ikke hadde det sånn. Men NEI, slik er det ikke lengre, gitt, og jeg ser for meg at jeg snart blir en "halv 8-triller" jeg også.
Ah. 

Nå ser jeg frem til mandag. Da kommer nemlig tante Linn og henter jentene. De skal kose seg sammen hjemme hos søsteren min og hennes barn. Det blir stas. Og jeg får noen timer til å komme asur her hjemme med vask og allskens, samt kanskje ta meg en tur på cafè med venninner......eller rett og slett bare ligge i sengen med kjæresten min å kose. Jaggu setter man pris på litt egentid når man har fått barn.

Norah Louise - 3,5mnd gammel.

xxx Sunny
 

Jepp, tvillingene vokser i en sinnsyk fart, og det er mye vi har kjøpt inn som vi lengre ikke behøver. Det være seg alt fra prematurklær til tåteflaskesmokker. Vi bor i en liten leilighet.....det er ikke noen vits for meg å ta vare på ting som lengre ikke er i bruk. Kanskje....om jeg hadde hatt et stort hus, så ville jeg beholdt det meste, det kan jo tankes at vi får flere barn engang... Men nå....vel, det blir bare rot av å ha alt liggende. 

Så, nå tenke jeg å selge unna litt ting, jeg. I dette innlegget blir det fokus på amming, he he. Jeg hadde jo enormt mye melk i begynnelsen, så jeg kjøpte både det ene og det andre. Noe har jeg hatt god bruk for, andre ting har jeg knapt tatt i.

Skulle du være interessert i å kjøpe noe, så gi meg en lyd i kommentarfeltet eller send en sms til: 922 599 57

AVENT MANUELL BRYSTPUMPE
Ord.pris: 665,- 
Jeg Selger For: 500,-

- Jeg har brukt pumpen bare èn gang.
(Jeg fikk bruke en elektrisk pumpe på sykehuset,
så jeg hadde ikke behov for å bruke denne mer enn ved èn anledning.)
- Jeg synes den var lett og behagelig å bruke.
- Du får den i sin orginale forpakning med bruksanvisning.
- Den er lett å ha med i en mellomstor veske.

Første mann til mølla ! =D 

MEDELA MELKEOPPFANGER
Ord.pris: 135,-
Jeg Selger For 75,- 

- Perfekte til å samle opp melk som drypper .
- Jeg brukte de den perioden vi var på sykehuset, før jentene kunne amme. 
- Vanlig å bruke når man ammer, på det brystet som ikke er "i bruk", for å samle opp melk.
- Er behagelig å ha på, samt at man ikke kan se de under klærne.
- Lekker ikke

Ettersom jeg fikk premature barn, så måte vi bruke brystskjold en periode når vi skulle amme. Dette fordi jentene mine ikke hadde store nok munner til å gape over brystvortene mine, men med brystskjold i str.M, så klarte de det fint. Disse brystskjoldene er rene miraklene for små barn, og dessuten fine for mor, da de skåner brystvortene.

Jeg har flere par. Jeg har brukt de svært lite, jeg mistet jo melken relativt kjapt etter at vi kom hjem fra sykehuset. Både skjoldene, brystpumpen og melkeoppfangerne er lette å rengjøre. Etter vask og koking i 5 minutter er de så gode som ny. Jeg har kokt alt jeg har brukt etter hver gang.

MEDELA BRYSTSKJOLD, STR.M
Ord.pris: 110,- for 2 stk.
Jeg Selger 4 stk For: 150,- 

Ja, da er det bare å ta kontakt om du skulle trenge noe av dette =)

xxx Sunny

Det later til at vinteren er over. Jeg håper og tror at Kong Vinter har trukket seg tilbake, han er trett og lei og orker ikke kjegle mer med Dronning Vår. Hun har stoppet sokker og strikket skjerf i flere måneder nå, og er klar for litt liv og røre igjen. Og dermed stiger temperaturen, luften blir lettere og solen steker til plussgrader. Åh, du fantastiske årstid! Like vakker hvert eneste år. Du blir aldri gammel, du, Dronning Vår.

Anne Marthe, kjæresten til tantungen min, Marco, og Oda, min nydelige niese, koser seg med kakao i sola.

Denne våren blir det fokus på familie og venner, vet jeg. Aldri vært så klar for parkliv før, jeg. Det skal bli nydelig å ta med jentene ut og nyte synet av Oslo som våkner til liv. Heldige som vi er, så har vi også en svær takterasse som jeg tenker å bruke flittig. Grillparty med venner. Grillmiddag med familie. Romantiske stjernenetter. Ooooooh, som jeg gleder meg.

Tantungen min, Marco, er ikke akkurat noen unge lengre.
Han er sjømann, han.

Denne søndagen var jeg sammen med familie på trilletur. Vel, det var vel mer en cafètur, der vi ble sittende i sola med kaffe, pils og gode samtaler. Jentene sov søtt i vogna og jeg kunne slikke sol etter beste evne. Det skulle vært tradisjon. Å gå på søndagstur med familien, mener jeg. Akter å prøve å få det til.

Min vakre niese, Tuva. Slapper av med kakao og is.

For meg betyr våren at det er på tide å lukke opp øynene igjen. Gode idèer skal settes til livs, gøyale prosjekter skal gjennomføres, man skal være ute mye. Våren gir nytt liv til slitne kropper, og jeg kjenner alltid en slags lettelse hver gang våren kommer. Nesten som frihet. Det betyr våren for meg. Frihet.

Hva synes du om våren ?

xxx Sunny