Skal du bli mamma?

Skal du bli mamma ?

Det er ikke bare svangerskap og fdsel man br forberede seg p. Svangerskap er ca 9 mneder og en fdsel kan ta fra minutter til noen dager, som regel. Men hva med ALT som kommer etterp, da? Spesielt fra lille gull gr fra vre baby til barn ...

Her kommer derfor et par av mange ting jeg anser som viktig forberede seg p, ting som gjelder nr babytida er over og den virkelige hverdagen setter inn. Dette blir nok bare ett av flere innlegg :)

Omgangssyke og oppkast.

Du fr ingen forvarsel. Det bare kommer. Fort, og gjerne lydlst i starten. Du merker det kun fordi barnet ditt sutrer eller grter. Men nr du gr inn p rommet til 2 eller 4-ringen din kan du lukte det. Nr du slr p lyset kan du se det ogs. Du kan se det i hret til ungen, p dyna, p koseteppet og bamsen, du kan se litt p gulvet og oppover sprinklene p senga, det meste er havnet p puta og nedover i madrassen, ungen din har spy til nedp hofta og gnikker seg i trtte, trevte yne med fingre glinsende av oppkast. Nevnte jeg lukta? Man kan skjre gjennom den med en kniv, s tykk og tilstedevrende er den. Frste gangen vet du selvsagt ikke helt hva du skal gjre, s noen ender med trkke i litt av guffa. Ungen blir plassert p do, og er man to foreldre p plass, s fr den ene jobben med rengjre ungen, mens den andre fikser sengen. f spyet ut av senga er ingen enkel oppgave nr alt er klumper og samtidig bltt. Det m i do, er frste klare tanken din, s du prver pakke pute og dyne litt sammen for bre til toalettet. Der str barnet ditt i dusjen med far som prver dra potet og gulrotbiter ut av hret til ungen. Du prver helle oppkastet fra sengetyet i do, og selvsagt sler du litt. P toalettet. Og gulvet. Alt gr i vaskemaskinen etter det. S skal du ta lakenet. Der er det mest. Og det velter liksom litt rundt nr du prver samle det sammen. Du tar sjansen og lper med det mot badet. Lakenet funker som en sil. Alle klumper forblir i lakenet, mens alt det vte drypper hele veien fra soverom til do. Mer vaske for mor. Klumpene gr i do og lakenet i vaskemaskinen. Ungen str stiv som en stokk i dusjen og gjesper. Far graver fortsatt i hret etter mat. Du finner frem vaskebtta og lager vaskevannet litt ekstra sterkt, litt salmiakk idag, for sakens skyld. Alle rynker litt p nesa. Mulig du tok i litt for mye. Nr du vasker senga ser du at det er kommet litt p veggen ogs. P badet er sjampo kommet i hret. Barnet blir rengjort, trket, kledd og plassert p sofaen, som er omhyggelig innpakket i hndklr n. Spybtte klargjres, du henter vann til ungen, finner frem ny dyne og pute, kysser og klemmer p lille gull og vasker ferdig gulvet, samt toalettet. Nr du ser p klokka viser den 02:42. S ber du om at det ikke kommer mer. Please, ikke mer. Men det gjr det, selvsagt. P morningen er lille gull tilbake til sitt gamle jeg, energisk og glad, som om ikke'no. Mens du er nummen i kroppen og treig i huet. Det eneste positive i denne situasjonen er at ungen din har vist seg vre verdens flinkeste p spy. Ingen trer. Ingen syting. Og du synes at ditt barn er en helt.

Omgangssyke og diar.

Samme som over, bare veldig mye mer ekkelt og utfordrende. Lukten. Jeg tror den kan fremkalle angst.

S joda. Kjre, flotte vordende eller nybakte foreldre, dette er ogs noe som vil skje dere, mest sannsynlig. Mitt beste tips er .... vel, jeg har ingen tips, haha. Det m bare takles nr det skjer, bare vr forberedt p at det skjer.

Og ja, glemte nevne at man kanskje br unng sove tett sammen med et barn som har omgangssyke. Med mindre man liker f andres oppkast i sitt eget hr eller i trynet, da ;)

Xxx Solgunn

Mammas luksusproblem

Fikk ungene hjem idag etter mormor-ferie. Borte siden tirsdag. Den dagen brukte jeg p grte for at kidsa skulle vre borte s lenge. Hele seks dager. Jeg syntes synd p meg selv fordi jeg ikke umiddelbart klarte nyte at jeg skulle ha barnefri, og kjente p en overveldende flelse av likegyldighet ovenfor "livet uten barna". Jeg sank ned i sofaen og s p TV hele kvelden, fant de mest sentimentale programmene jeg kunne bare for f grte litt ekstra.

Dagen etter var jeg bedre, og det var deilig kunne g p jobb uten rydde sjappa frst. Jeg gjorde det ikke nr jeg kom hjem, heller. Why bother, liksom ? Ungene var jo ikke hjemme. Som om det betydde at jeg da bare kunne leve i et grisehus... S nr torsdagen kom tok jeg meg sammen og rydda kjkkenet nr jeg kom hjem fra jobb p kvelden. Det hadde da sttt urrt siden tirsdag morgen. "Bare noen dager til de kommer hjem n, m vaske huset rent og pent."

Savnet etter kidsa stilnet litt etterhvert som jeg ble vandt til stillheten i leiligheten. Det var jo litt digg med den stillheten. Det var jo litt digg bare vre meg og min bedre halvdel.

Helga gikk bort i jobb og hagefest hos ssteren. Mannen min har ikke hygget seg s mye og lenge utover natta p ei god stund, mens jeg gikk tidlig i seng med tvillingene i tankene. Jeg lengtet etter dem. Og jeg flte meg tilfredsstilt etter en herlig kveld med gode samtaler og latter rundt grillen i hagen til ssteren min.

Sndag. Idag. De kom hjem. Min vidunderlige mamma har gitt tvillingene en uke med opplevelser, moro og kjrlighet. De sa de hadde savnet meg. Jeg sa jeg hadde savnet de ogs. S koste vi. Min mamma er en super-mormor. Og nr jeg tenker p at hun m elske meg like hyt som jeg elsker mine barn, s blir jeg veldig rrt og takknemlig.

Dette mammalivet er stappa med flelser og nye erfaringer. N har mine barn vrt p sin frste ferie, utover to overnattinger, alene. Det er stort. Og jeg kom meg gjennom det. De kom seg gjennom det. Mormor kom seg gjennom det. All is well. S n er jeg en tanke flau og skamfull over at jeg brukte nesten en hel dag p synes synd p meg selv for at ungene var borte fra meg noen dager. Mammaer kan ogs ha luksusproblemer.

Alle foto er private.

xxx Solgunn

Tusen kunstverk

For to r siden var tegninger bare streker og kruseduller, men tvillingene elsket tegne fra frste gang de fikk prve. Da tegnet de ogs mest p seg selv, det var litt mer spennende enn farger p hvitt papir. Pappa lrte de ordet "tatovering", eller "tattoering" som jentene sa og fortsatt sier. Noen ord de sier er for ste til rette opp i.

Men tegningene har utviklet seg, kan man si. Detaljene i de er imponerende. Prinsesser og engler med hjerter p kjolene og lange yevipper. Familier, alltid med en liten baby p slep. M huske neser og fingrer. Gjerne sko med slyfe - "kan du tegne slyfe, mammaaaaa?"

Det gikk fra strekmenn og smilefjes til fashion og flotte fargekombinasjoner. Tegningene er noen sm kunstverk, rett og slett. Og de kommer p lpende bnd. Kjleskapet er alltid fullt av tegninger. Jeg bytter annenhver dag, uten overdrive. Da legger jeg de "gamle" tegningene i en hylle for oppbevaring til kidsa blir store. Det har hvertfall vrt tanken. Men n m det vre flere hundre kunstverk, allerede. Jeg kunne nok tapetsert hele leiligheten vr med de....

Man kan jo ikke spare p alt. Sies det. Men jeg klarer ikke kaste noen av disse tegningene. De forteller s mye om utviklingen til tvillingene de siste par ra. Jeg nsker spare alle sammen til jentene blir store og skryte av de: "Seee hvor flinke dere var, jenter. Se s fort dere vokste!"

Men vil de sette pris p et par titusen kunstverk fra fortiden ? Eller har jeg satt meg fore en ta-vare-p-alt-oppgave som tilsyvende og sist likevel ender i spla ?

Nei, det ender vel med at jeg lager en bok av de. Har heldigvis mer enn 10 r p meg til f det gjort, om jeg skal rekke det fr jentene konfirmeres. Det burde g :)

For .... vel. Se s fine.

xxx Solgunn

Alenetid

 

Sitter med mac`en i fanget. Jeg er p verandaen. Halve meg fr sol, halve meg fr ikke sol. Taket skjermer akkurat nok til at jeg kan sitte ute i sola og jobbe. Jeg myser nr jeg ser p skjermen, og jeg kjenner at det er flere muskler i ansiktet jeg aldri bruker med mindre jeg myser mye. Stl i trynet. Det er vind, eller kanskje det kalles bris. Den er hverken kald eller varm. Midt p treet. 

Jeg, derimot, har det litt bedre enn midt p treet. Hadde det ikke vrt for at denne mysingen gjr at jeg fr vondt i hele ansiktet, s hadde det vrt heilt p toppen av treet. Jeg er alene. Riktignok, s sitter jeg med en liten arbeidsmengde jeg skal igjennom, men jeg er alene. Det er ro i heimen. Ingen unger som synger, krangler eller spr sprsml. Ingen mann. Bare meg. 

Vi mdre verdsetter alenetid. Jeg tror de aller fleste mdre gjr det, hvertfall. Og noen ganger nr vi snakker om barnefri kan det hres litt snn p kanten ut, som om vi er sjeleglade for at ungene er borte, liksom. Vi prater om fest som om vi var 20 igjen, og har en trang til drikke litt mer alkohol enn det som, strengt tatt, er ndvendig. Bare fordi. Vi legger trykk p ordet DEILIG nr vi forteller om hvor deilig det er skulle ha en helg uten barna. Vi beskriver med lengsel hvor mye vi savner eller trenger litt tid for oss selv. Vi snakker om venninneturer, borte fra barn og menn. Nr vi snakker om barnefri kan det kanskje virke eller hres ut som om det er noe vi skulle nske var en permanent lsning. Alts, ha barnefri. Men da hadde vi vel ikke ftt barn, h ?
 

Jeg sier VI. Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, selvsagt. JEG er snn som jeg beskriver over. Hver gang jeg har en mulighet til ta en kveld for meg selv, s lurer jeg p om jeg skal drikke meg full. Gjerne sammen med venner. Noen ganger gjr jeg det, men som oftest blir det med en l og en kaffe latte fr jeg er s snegletrtt at jeg bare m reise hjem. Lenge og lengre enn langt fr stengetid, selvflgelig. Jeg bruker ogs ordet DEILIG nr jeg snakker med noen om neste gang kidsa skal overnatte hos, for eksempel, mormor. "Det skal blir s DEILIG f sove hele natta. Det skal bli s DEILIG kunne sove s lenge jeg vil i morgen. Det kommer til vre s DEILIG slippe lage middag idag." Snne ting. Jeg sier det, jeg. Jeg sier det fordi det ER deilig. Det er digg-diggi-di-digg-deilig !!! 

Men jeg sier ikke slike ting fordi jeg nsker meg bort fra ungene mine, eller de bort fra meg. Jeg vet det kan hres slik ut noen ganger. Og jeg tror, som sagt, at det er flere mdre der ute som ordlegger seg litt p samme mten nr tema `barnefri`dukker opp. Det er fordi vi trenger savne ungene iblant. Vi trenger slippe tenke p alt ansvaret noen ganger. Vi trenger senke skuldrene og snakke med andre voksne. Vi har behov for fle oss som jenter og kvinner, og ikke "bare" mdre. Vi trenger formidle hvor takknemlig vi er for at vi, i tillegg til ha ftt verdens vakreste barn, har en slik luksus som `barnefri` en gang iblant.


Jeg er alltid ekstra glad for se kidsa igjen etter at jeg har hatt litt alenetid eller barnefri. Det er rart hvordan de plutselig er ekstra myke, ekstra ste, ekstra spesielle og ekstra gode, og hvordan jeg elsker de ekstra hyt og mye nr jeg ikke har sett de p en dag eller to. Det er viktige flelser. 


Men akkurat n nyter jeg at jeg er alene. 
Midt p dagen, p en lrdag.
Fantastisk ! =)





Foto: Aliona Pazdniakova



xxx Solgunn

Hva skjedde ?

To nydelige 4-ringer, begge jenter, lper rundt p gresset i tynne sommerkjoler og ler. Vinden rusker i det lange, lyse hret deres. De ser ut som de er kommet rett fra naturen og ikke fra et annet menneske. De er ville og vakre, nysgjerrige, skende. De gir etter for sitt instinkt om leke mest mulig hele tiden. De lper i ring rundt pappaen, som driver og ordner til en vannlek.

Det er ett r siden jeg skrev noe her p bloggen sist. Hva skjedde?

Tvillingene skjedde. De ble 3 r. Da skjedde det noe, om mulig mer fantastisk enn at de ble fdt. Sprk. Forstelse. Konfliktlsning. Sprsml. Gjreml. Interesser. Vennskap. Identitet. All utvikling p disse omrdene og fler gikk plutselig i racerfart, og som foreldre har vi hatt utfordringer med flge med turen, som har gtt s fryktelig fort. Og den er ikke over enn. Det aner meg at den nettopp er begynt, egentlig.

Mor og far har mttet tilpasse seg tempoet. Og det er ikke s lett gi slipp p babyen og la barnet utfolde seg. De vil prve s mye "farlig", og som mamma er jeg tidvis helt utmattet av bekymring. Pappaen lar de f klatre hyt og sykle i nedoverbakke. Da holder jeg meg helst hjemme. Slike syn er det greit at jeg unngr nr jeg kan. S vil de bestemme selv, gjre selv og klare selv. Spesielt nr det gjelder mat og klr, lek, aktiviteter og hobby. Jeg vil gjerne at de skal rydde selv, trke seg selv nr de er p do og behandle gulvet som gulv og ikke oppbevaringsplass. Det er sjelden jeg fr det som jeg vil. Det blir en del samtaler med jentene, hvor vi forklarer hvorfor vi sier nei til noe og ja til annet, og hvorfor det er slik at foreldre bestemmer mest. Og vi inngr en del kompromiss. De liker ta egne avgjrelser, og som foreldre prver vi la de f bestemme selv der det er forsvarlig.

Barna skal sees. De krever det ikke. Men de trenger det. Jeg merket meg at Norah ble mer og mer "snill pike". Hun testet ikke grenser p samme mte som ssteren sin, Ella. Aldri rampete. Aldri like tilfreds og glad som Ella, heller. Jeg flte at Norah var litt fengslet i seg selv og av de forventningene hun kanskje hadde oppfattet at jeg og pappaen hadde til henne. En oppfatning som mtte, i tilfelle, vre feil. S jeg tok en lang prat med henne.

"Du vet, jenta mi, at det er greit vre rampete noen ganger. Jeg og pappa elsker deg uansett og for alltid. Det er viktig tulle og gjre litt rampestreker. Snn som Ella. Det betyr ikke at du er slem eller at du ikke er flink. Mamma vet hvor snill du er. Men nr du gjr noe som du vet du ikke har lov til, s kan det vre at mamma og pappa blir irriterte eller sinte. Det kalles konsekvens."

De strste bl ynene tittet opp p meg. Jeg undret meg p om hun forstod noe av det, tenkte at hun nok ikke gjorde det. Jeg tok feil.

"Dere elsker meg, ogs nr dere blir sinte," sa hun stt. "Og jeg har lov til vre rampete noen ganger." Jeg nikket og smilte til henne, og hun la de myke armene sine rundt halsen min og kysset meg p munnen. S var samtalen over, hun klatret av fanget for leke.

Siden har hun testet grenser p hyt niv, og alltid med et rampesmil om munnen. Plutselig tegnet hun p veggene i stua. Da mtte vi inng kompromiss om at det er ok tegne p veggen p sitt eget rom, men ikke p veggene p rommene som er alle sine. Ved to anledninger moret hun seg med en dassrull og en kjkkenrull, og danderte alt sammen utover stua. S satt hun og klukklo under spisebordet og ventet p konsekvensen. Jeg lo hyt begge gangene, og nr vi var ferdige le forklarte jeg hvorfor jeg helst ser at hun ikke gjr det igjen. Hun gjemmer seg nr vi skal pusse tenner eller bade. Og hun sier ofte at "n vil jeg bestemme".

Og selv om hun noen ganger opplever at mor og far blir sinte p henne, at hun har tyd strikken bittelitt for langt, s er hun friere og mye mer glad enn tidligere.

Det er dette som skjer. Dette som fr tida til fly. Dette og mye, mye mer. Det gr ikke en dag uten at jeg tenker at dette m jeg skrive ned, dette m huskes. Men s skjer det noe nytt, eller jeg er for opptatt med vre tilstede nr ungene er vkne og nr kvelden kommer er jeg for sliten til sitte trykke p tastene.

N, derimot, sitter jeg p verandaen og ser p ungene som leker med pappa p en lnt vannsklie. Og jeg fler meg ubeskrivelig heldig.

xxx Solgunn

Hvem skal jeg mobbe idag, mon tro ?


Jeg har sendt kidsa avgrde til barnehagen med pappaen sin. Litt sent ute, som vanlig, og klokken nrmer seg 9 allerede. Helt greit at det er pappaens tur til levere ungene idag, da jeg trenger tid og ro til jobbe. Kaffe, ryk og mac`en blir med meg ut p verandaen, og jeg setter meg godt ned p trebenken og skuer mot himmelen og det jeg tror kommer til bli en hel ok dag, litt sol, litt regn, litt vind. Alts ikke veldig oppmuntrende vrtilstander, men likevel ikke snn at jeg nsker krype tilbake i senga igjen.

Det frste jeg gjr er sjekke mailen min og deretter logger jeg meg p Facebook. I tillegg til at det er en viktig sosial greie for meg, et hjelpemiddel til holde kontakt med de mange jeg er glad i, i en travel hverdag med to sm, s er det ogs jobb for meg vre p Facebook. Men nr jeg ikke er p jobben min sin side, s skroller jeg gjennom newsfeeden min. Jeg gr gjennom et par-tre statuser om vret, jeg ser at noen visstnok fortsatt er forbanna over at et eller annet lag gikk av med seieren i en eller annen fotballkamp, jeg registrerer at noen jeg kjenner er p vei til eller kommet frem til drmmeferiestedet sitt og jeg freser forbi noen tyvetalls statuser hvor folk lirer av seg de verste gloser, gjerne om andre - noen ganger med helt klare henvisninger til vedkommende, slik at du som leser umulig kan misforst hvem hetsen eller raseriet i statusen er ment mot, men ogs de som bare lar deg f vite at det er noen.

Det er sjelden jeg ser noe negativt skrevet som er rettet mot meg. Hvertfall kan jeg ikke huske noen gang ha flt - Oi, den var myntet p meg - og jeg har heller aldri sett noen skrive noe stygt direkte om meg. Takk og lov. For jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet vre mottaker for slik negativitet som mange klarer lire a seg i de forskjellige offentlige rom. Det er selvsagt ikke bare p Facebook, men som mange av dere nok selv vet, s er det ganske mange som sitter der med tastaturet sitt og er bde store og sterke bak det, med fingre som blafrer raskt over tastene og griser av seg p en mte de aldri ville gjort eller kanskje aldri hadde turt gjre om de stod ansikt til ansikt til de som de slenger kommentarer etter. Jeg velger kalle det "kommentarer" enn s lenge, men om dere ikke har sluttet lese til n, s er jeg sikker p at dere vet hva jeg hentyder til - de skalte NETT-TROLLENE. De fleste nrer seg ikke av skrive ondsinnede statuser p sin egen profil, men aller helst i kommentarfeltene p blogger, nettaviser og lignende. Ja, for tenk! Der har ftt sitt eget navn. Det er, rett og slett, en spass stor gruppe av mennesker som oppfrer seg p en srs uhyggelig mte mot andre p nettet, og disse har n ftt kallenavnet "nett-troll". Det er jo fordi man ikke alltid vet hvem de er og fordi det er s uendelig mange som er det, gr jeg utifra. Nett-troll.

Selv synes jeg betegnelsen er svak. Nett-troll? Hres mer ut som figurer i et eventyr, spr du meg. De fortjener ikke bli kalt noe s "stt" som troll, for det er ikke det de er. De er langt fra troll. De er MOBBERE. Enkelt og greit - mobbere. Og om man kan kalle dem for sitt riktige navn, s blir det kanskje litt vanskeligere si til folk som opplever mobbing p nett at de ikke skal bry seg om disse menneskene som stadig slenger dritt etter andre. For da er det faktisk MOBBING vi snakker om, og ikke noen ufarlige nett-trolls kommentarer. Og...... disse mobberne er farlige. Veldig farlige. Og jeg fatter ikke at de ikke ser seg selv.

Det kommer frem i media, historier om ungdom som mobber s hardt, brutalt og fryktelig at vi som er voksne blir stumme av forferdelse og det knyter seg i magen. Nr vi leser om 14 r gamle jenter som skriver i tekstmeldinger til andre jenvgamle at de nsker at de dr, at ingen liker dem, at de ikke er verdt noe, at de skal f juling hver eneste.......da blir vi helt fra oss av hjelpeslshet. Hva er skjedd med ungene vre, tenker vi. Hva er skjedd? Det er liksom s uforstelig at noen kan mobbe p en s skremmende og stygg mte, med s direkte og onde ord, s kaldt og ugjennomtenkt. Men den eneste grunnen til at vi blir s sjokkerte er fordi vre unge mobber p en litt annerledes mte enn oss voksne, ja, rett og slett litt mer "rett p sak". Ungdommene pakker ikke inn mobbingen sin i store, vanskelige ord eller i en smart, nedsettende tone for at mobbeoffer skal fle seg enn mindre. De barna og ungdommene som mobber har ikke lang nok livserfaring enda til fullstendig skjnne seg ikke p manipulasjon og hersketeknikker, og hvordan ordlegge seg slik at man igjen kan gjemme seg bak ordene sine. Men DET er det mange voksne som kan. Og de ser ikke p seg selv som mobbere, men som velartikulerte og samfunnsengasjerte mennesker som tror at ytringsfrihet betyr at du kan si akkurat hva du vil om og til hvem du vil, uavhengig om det er upassende, stygt, nedsettende, urettferdig eller usant, eller om det har noe som helst med SAKEN gjre. Og jeg blir faktisk mer fortvilet over at det finnes voksne som mobber andre HVER ENESTE DAG p denne mten enn at det finnes barn som skriver "Jeg vil at du skal d" til andre barn p instagram. For hvem er det som skal lre vre barn og ungdom at mobbing ikke er greit??! Jo, det er VI. De voksne.


Noe skurrer.


Jeg tenker p tvillingene mine. Ikke 4 r engang, men allerede p vei inn i samfunnet med hestesteg. Mobbing foregr selv p deres alder. Jeg blir kvalm av tanken og rister det av meg....nesten. Selv om jeg fortsetter med det jeg egentlig skal gjre, alts jobbe, s gnurer dette voksende samfunnsproblemet seg et sted i bakhodet, og jeg klarer ikke helt slippe taket. Jeg kjenner at jeg er sint for at dette skal vre noe bekymre seg for i det hele tatt. ALLE vet jo at mobbing ikke er ok. S hvorfor fortsetter det?

Klarte selvsagt ikke dy meg og ville finne et "mildt" eksempel p hva jeg mener er vr voksnes mte mobbe p. Sier ingenting om saken disse menneskene diskuterer, annet enn at det er fra kommentarfeltet til en artikkel i en nettavis, og de som flger med kan nok skjnne hvilken sak det gjelder. Uansett, s er saken det gjelder forsvidt uinteressant, det er mten disse 3 menneskene "snakker" til hverandre jeg reagerer p (og at utsagnene her ikke har noe med saken gjre, heller).




Kan dere se for dere disse tre menneskene sitte i samme rom og gjre denne "scenen" ? Nei. For det hadde blitt veldig rart, hadde det ikke? Og i dette forumet er det tydeligvis bl.annet greit kalle folk for "sutrete megge" kun fordi man er uenig OG man kan hne folk for at de skriver feil - Ha ha ha! Kanskje du har dysleksi, duuuuu! S teit du er selv om jeg skjnner akkurat hva du mener. Jeg ville bare drite deg ut litt, du, som jeg ikke kjenner.

Det er ikke rart at folk til stadig fler seg krenket og hetset, vet du, nr det er blitt ok kommunisere p denne mten....
Og snart tr vi vel ikke st ansikt til ansikt med de vi er uenige med lengre, for vi vet ikke hvordan. Vil bare hres, men ikke sees.

Skulle nske mobberne kunne begynne tenke seg om. Det er egentlig ganske enkelt.
Bare vr mot andre som du vil at andre skal vre mot deg. Mobbing er UT !



xxxSunny

Drittlei drittlukt


N skjer det snart.


Jeg nsker vren hjertelig velkommen. Hei p deg, jeg er ubeskrivelig glad for at du endelig er her. For n skal vi ta skikkelig sats og drnne p med bleieavvenning. Er det i det hele tatt et ord? Tvillingene skal slutte med bleie. Jeg nrmest grter av glede. Til hsten er de nok ikke bleiebarn mer.

Tre r med drittlukt. Som om den har satt seg i veggene. Som om den har sneket seg inn i alle husets kringkler og kroker. Jeg kan lukte det selv etter at all sppel er tmt og alt, ALT er vasket fra topp til t. Med klor. Den er der. Kanskje den har satt seg i nesen min ogs. Men den som ler sist, ler best, sies det. S HA HA HA, n er det snart over.

xxx Sunny

Hvem trenger meg mest ?

Flgende scenario er jeg ganske sikker p at flere av dere mdre der ute har opplevd hvertfall n gang, eller kanskje ogs mange ganger. Selv opplever jeg dette til stadighet, selv om det har vrt en periode n, hvor jeg jo har vrt hjemme i noen mneder pga sykdom, hvor dette ikke har skjedd. Men ....med en gang man skal begynne kombinere jobb med familielivet igjen, s ryner det p.

Jeg snakker om de gangene du m haste hjemmefra for rekke jobb (eller andre viktige avtaler) og etterlate deg et grtkvalt barn som kanskje akkurat har ramlet og sltt seg, mulig en faceplant med blodig utfall, en sskenkrangel som ender i noe hardt sltt mot hodet eller andre lignende hendelser.


Du gjr alt i superspeed. Trstingen, trking av blodig nese eller annet, et par gloser om hvorfor det er viktig se seg for eller hvorfor man ikke skal sl ssteren sin, meglingen mellom de kranglevorne barna, og da med mannen din eller kanskje moren din i bakgrunnen som sier: "Bare g du, jeg skal ta meg av dette. Det kommer til g helt fint." Du kjenner svetten piple frem mellom brystene og at de omdanner seg til drper som, irriterende nok, renner nedover mot magen. Topplokket er ogs ganske hett n, da du tross alt var ferdig pkledd og klar til rushe mot banen, bilen eller bussen da uhellet inntraff. Og n str du der, fullt pkledd med mange lag med ty, gjerne ogs ull, skjerfet er pakket rundt halsen, solbrillene er p, veska henger p skulderen og s....... Pang! Bng! Hyl ! Hva i helsiken skjedde n, tenker du, og snur momentant p hlen og gr inn i heimen igjen hvor lille prins eller lille prinsesse(eller kanskje flere, i mitt tilfelle to sm prinsesser) grter av full hals og har det fryktelig kjipt. "Mammaaaaa, " hyler de. "Jeg vil til mamma!" Du handler kjapt, for du er jo allerede sent ute. Men mammahjertet klarer ikke bare g. Ikke av seg selv. Et mammahjerte forlater ikke sitt grtende barn.

"Bare g du. Det ordner seg," sier omsorgspersonen som du har satt til vre sammen med ungene dine mens du skal jobbe, og du lar deg pushe, gir ungene et overtall av vte kyss og klemmer de hardt. "Jeg kommer tilbake i kveld og i morgen skal vi kose oss masse," sier du og lukker dren bak deg. Mens du gr bortover gangen hrer du ungene dine hyle etter deg, og du har alldeles ikke lyst g fra de, selv om du har sett frem til jobbe. Men akkurat da fles ikke jobben, avtalen du har laget, legetimen du har bestilt eller andre ting.....vel, det fles ikke viktig mer. Du har en smerte inni magen og brystet som du ikke klarer shake av. "En god mamma er der for barna sine," sier en stemme til deg, gjentatte ganger. "En god mamma setter alltid barna frst."

Nr du ikke hrer dine barns grt lengre, da letter trykket litt og fornuften klarer trenge litt igjennom. Ingen jobb, ingen penger. Ingen penger, intet hus eller mat eller klr. Ingen klr, mat eller hus, ingen god oppvekst. Du ender p at det beste er at du bare drar p jobb. Som pappaen , moren din eller barnevakten din sier - det kommer til ordne seg.



SETTE BARNA FRST.

S, hva vil det egentlig si sette barna frst ?

I de yeblikkene som beskrevet over, s er det som om jeg m tvinge meg selv til tenke fremover. JEG vet jo at det beste er at jeg tjener til livets opphold, at jeg passer p at vi har nok penger til betale for hus, mat og klr, aktiviteter for barna, opplevelser for familien, men jeg tviler p at en trering ser det p samme mte nr hun/han str der og akkurat har sltt seg. Flelsene velter rundt inni den lille kroppen, smerten etter slaget eller fallet dunker og svir, andre mer komplekse flelser som for eksempel en sret stolthet, at man er blitt rammet av urettferdighet, at man ikke klarer kommunisere det som skjer inni en.....vel, jeg tror faktisk det viktigste for barnet akkurat da er at mamma er der.......med hele seg. Men istedenfor at situasjonen kan bli roet ned i barnets tempo, s er det mors tempo som m etterflges, for mor m jo rekke jobb. S mor forlater ungen sin med alle de vanskelige flelsene som kom p grunn av hendelsen eller uhellet, og i tillegg tvinges det til skulle mtte hndtere en avskjed. Og ikke hvilken som helst avskjed....for en trering kan det vre den verste avskjeden som finnes - nr mamma gr fra deg nr du trenger henne mest.

Er det noen som kjenner seg igjen ?


Vel. Jeg har gjort dette noenganger. I de to foregende rene har jeg hatt en krevende jobb. En jobb jeg trodde jeg MTTE ha for at familien skulle ha det vi trenger til enhver tid. Materielle ting. Jeg glemte litt av dette med de nre tinga - bygge opp tillit til mannen og barna mine, ta det fulle ansvaret som mor, vre der for dem. Man trenger ikke penger til det. Kjrlighet er ubetalelig.

N har jeg ikke den jobben lengre. Den gjorde meg syk i kroppen, noe som har spist av meg og mine i noen mneder n. Jentene mine kan fortsatt sprre meg: "Har du vondt i nakken mamma? Skal du legge deg?" dersom de ser meg rynke p brynene eller hrer meg klynke forsiktig nr jeg byer meg ned for plukke opp leker fra gulvet. De er bare 3 r. Jeg nsker ikke at de skal mtte vre ndt til forholde seg til en "syk" mamma. N er jeg bedre, mye bedre, og i gang med jobbe litt igjen. Ny jobb, selvsagt, som jeg kan styre litt selv. Men jeg har likevel et ansvar og m befinne meg p jobben nr jeg har ftt beskjed om eller sagt at jeg skal komme. Jeg har ikke unnveket de vanskelige avskjedene som tidvis dukker opp, men jeg har mye mer tid med ungene mine n enn fr. S det er jo noe.

Her forleden lste jeg situasjonen litt anderledes. Jeg gikk ikke. Istedenfor ringte jeg sjefen og kollegaen min med beskjeden om at jeg kom til komme for sent, og det gjorde jeg. Men nr jeg frst kom p jobb, n hel time for sent, faktisk (og det kunne vrt mer om uhellet var strre og mer betydelig), s var jeg p jobb med hele meg. Det hadde jeg ikke vrt dersom jeg hadde hastet hjemmefra og sdan forlatt mine svrt ulykkelige barn. Og det ga meg tida til vre der for jentene mine med HELE meg. For jeg dreit i hva klokka var, hvor jeg skulle vrt n og hva jeg skulle ha gjort, og s bare konsentrerte jeg meg om de. Englene mine. Det beste som har hendt meg noen gang. De to. Og sannelig tror jeg ogs at min sjef og kollega hster frukter av at jeg valgte som jeg gjorde, for jeg var en stjerne p jobb hele dagen.

Men slik er vel ikke alle arbeidsgivere. Og igjen m jeg prise meg selv svrt heldig som har en ny jobb med andre forutsetinger enn den jeg hadde tidligere.
For man fler seg jo uansett crap i slike situasjoner. Ansvarsflelsen for jobb er ogs svrt sterk og i akutte situasjoner kan man fort la seg villede og lure p hva som er viktigst. Jobb eller barnas velvre? Alle foreldre vil jo svare "barnas velvre", men vi havner likevel oppi situasjoner, gjerne akutte, som de jeg beskriver over, hvor vi m velge mellom jobben og barna. Og noen ganger blir man ogs s stresset at man kanskje ikke klarer se den beste lsningen, en som kanskje hadde funket for alle parter.

Noen som har noen tanker rundt dette ?

xxx Sunny

Mine vakreste (video).

P kveldene, nr barna er i drmmeland, mannen snorker p sofaen, oppvaskmaskinen durer sin monotone vaskesang, da liker jeg aller best ta med meg kaffekoppen min og rypakken ut p verandaen og sitte der med telefonen i hnden og bare vre Solgunn for ei lita stund. For ja, jeg rykerenn. Det er en av mine lyter. Og jeg har ikke lyst til slutte med det. Det er MIN tid.

Vel. Selv om jeg n pstr at det er min tid og kun min alene, s betyr jo ikke det at jeg ikke tenker p ungene mine, familie, venner eller andre. Stort sett alt jeg gjr p telefonen gjr jeg fordi jeg tenker p noen andre. Og den siste tiden har jeg kosa meg med vre kreativ med lage videoer. Superenkelt og veldig gy. Dessuten kjekt ha tilgjengelig. De fleste videoene jeg lager er naturligvis av kidsa. Det blir fort snn, for jeg har jo en million bilder og videosnutter av de som tar opp plass p telefonen.

S her har dere to videoer av jentene.

Englene mine.

ELLA VICTORIA

NORAH LOUISE

xxx Sunny

Fr ikke sove...


Jeg undrer meg hvordan det er.
Kan det vre slik, kanskje ?


Jeg ligger i senga, det er mrkt, ssteren min sover godt, for jeg kan hre den tunge pusten hennes. Jeg sutter p smokken, det pleier hjelpe nr jeg vil kose meg, roe meg ned, slappe av. Men n smaker den ikke snn som vanlig. Jeg tar den ut, studerer den i mrket. Jo, den ser helt lik ut. S jeg putter den i munnen igjen, lukker ynene og drar det gule, slitte koseteppet mitt over hodet. N skal jeg sove. Men jeg er trst, tenker jeg. Den rare flelesen som gjr at jeg ikke fr sove n, det er sikkert fordi jeg er trst. Jeg rekker meg etter flaska p krakken ved siden av senga, men fordi det er s mrkt p rommet, s dunker jeg borti den og den faller p gulvet. Det lager en hard, skarp lyd. Jeg roper til mamma at hun m pne dren. Det tar en stund fr hun gjr det. Samtidig hvisker hun fra drsprekken atn er det natt og at jeg m legge meg til sove. Jeg ser ikke flasken min p gulvet. Borte? Jegtar heller flasken til ssteren min.

N er jeg ikke trst lengre. Smokken er tilbake i munnen, ynene er lukket p ny. Men noe er galt. Magen lager rare lyder. Plutselig blir jeg veldig lei meg. Jeg grter ikke hyt, jeg bare syter litt snn forsiktig. For jeg vet at det er natta og at jeg ikke skal vekke ssteren min. Det har mamma og pappa sagt. Jeg tror mamma har strre rer enn ulven i rdhette-eventyret, selv om det ikke ser snn ut. For hun kan hre den minste lyd jeg lager. Det er deilig at hun kommer inn, selv om jeg ikke mente bli lei meg og ikke f sove. Mamma kysser meg p pannen og spr meg hva som er galt. Da begynner jeg grte enn mer, for jeg vet jo ikke hvorfor, og n har jeg ingen grunn gi mamma. Men mamma er ikke sint. Hun lfter meg opp, med smokk, teppe og kosebamsen og klemmer meg inntil seg. Det er godt, s jeg grter enn litt mer og enn litt hyere. Men ikke s lenge, for snart har mamma puttet smokken i munnen min, og n smaker den bedre. "Fr du ikke sove?" spr mamma med myk stemme. Jeg nikker bare og snufser litt. Mamma lurer p om det er fordi jeg har drmt noe skummelt. Det er det ikke. Jeg har ikke drmt noenting enn. S lurer hun p om jeg har vondt no`sted. Det har jeg ikke, selv om jeg er veldig trtt p yene mine og det er litt ubehagelig. Tilslutt spr hun om jeg er sulten. Jeg nikker. Det er det som er galt. Jeg er sulten. Man skal ikke spise mat p natta. Det har mamma og pappa sagt. Men mamma brer meg likevel inn p stua. Pappa slr av de skarpe lysene, slik at det blir koselig. Jeg fr sitte i sofaen under pleddene, oppi alle putene.

Mamma og pappa sier at man ikke skal spise mat p natta. Men mamma og pappa sier ogs at det er veldig vanskelig sove nr man er sulten i magen, og minner meg p at jeg kanskje spiste litt lite til kveldsmat. Det skal jeg prve huske til en annen gang. Heldigvis sier mamma og pappa ogs at det er klart at jeg skal f litt spise nr jeg er sulten. Jeg tror de elsker meg veldig hyt. S gjr vi en "deal" p at jeg skal f brdskive med ost og smr, og nr jeg er ferdig skal jeg g legge meg sove.Det er en god deal og vi tar hverandre i hnden p det. Det beste av alt er at jeg fr litt alenetid med mamma og pappa ogs. Tenk,nligger ssteren min og sover, jeg har mamma og pappa helt for meg selv.Og de sier at jeg er verdens steste.

Det er mange som sier og mener at man ikke skal ta opp barna etter at man har lagt de for kvelden. At dersom man vet at de har ftt i seg for lite mat og vske, s skal man likevel la de vre sultne og trste fordi de visstnok skal lre av det, lre at de m spise og drikke nok til de faste mltidene. "De dr ikke av vre litt sulten," sier "veteranene". Jeg vokste opp i en tid hvor dette var en helt vanlig mte "oppdra" ungene sine p. Stramme regler. Ikke mat etter kveldsmat. Ikke st opp etter man har lagt seg. Uansett grunn, fltes det som. Jeg husker at det st opp etter leggetid var noe skummelt, man kunne risikere f kjeft og bli beordret inn i senga igjen. Det skjedde jo noen ganger, og som liten jente kunne jeg ikke skjnne at det kanskje l noe annet bak (som om at mamma var ddsliten, kanskje, alenemor til 3 som hun var frem til jeg var 6 r gammel) enn at det var "forbudt" . Nr man skulle sove, s skulle man sove. Det var da. Jeg vet at mamma hadde oppfostret meg og sskene mineannerledes om hun dengang visste det hun vet om barn idag. Hun er nemlig verdens beste mormor.

Mine jenter er 3 r gamle. De er utrolig glade kids, de synger sttt, er fantasifulle, idrike, de er smarte, kvikke, energiske, talentfulle og ivrige. De skjnner alt jeg sier. De vet at natt er natt. De vet at man m spise for vokse, for vre frisk. De vet si ifra nr de er sultne og trste, stort sett. Noen ganger utsetter de spise fordi de er veldig opptatt med noe annet. Lek. Da hrer jeg ofte: "Ikke gjr det, mamma. Ikke si at det er middag n. Jeg vil leke." - nr jeg roper at det er klart for middag. Mor og far her i huset har lrt seg vre tlmodig ogs p dette punktet, vi lar ungene gjre ferdig det de driver med, men "motiverer" de til kjappe seg ved si ting som: "Mmmm, dette ser jammen godt ut" eller "Wow, idag er det skikkelig deilig middag." Vanligvis gr det ikke lange tida fr ungene sitter ved bordet, og de har ogs flt at de fikk ferdigstille "lekeprosjektene" sine. Det gjr ikke noe om kidsa kommer 5 minutter etter oss til middagsbordet.

nekte barna sine mat p kvelden etter de har lagt seg, dersom de sier at de er sultne, det er ikke ok, synes jeg. Gi dem ei brdskive og snakk med dem om viktigheten av spise nok nr man er vken, det er mitt rd. Vi har ikke store problemer med at jentene str opp og skal spise etter leggetid, men det har skjedd noen ganger. Da har jeg gitt dem mat og lagt dem igjen etterp. Jeg vil at ungene mine skal trre komme til meg nr som helst det skulle vre. De skal ikke fle at det er "forbudt" st opp, at de skal ligge med tankene og flelsene sine og vre redd for komme ut p stua eller inn p soverommet til meg og pappaen. Vi er jo deres trygge havn. Hos oss skal alt vre greit.

Og skal jeg vre rlig. Det er alltid veldig koselig nr en av ungene m st opp..... Det er sjelden man fr muligheten til ha alenetid, og jeg tror vi foreldrene her verdsetter den tida likemye som kidsa gjr. Det er som om de er ekstra ste da.


Hva mener du?
Hvor streng skal man vre med matrutinene om kvelden?

xxx Sunny

Smaking & Baking....

Jeg har aldri vrt glad i bake. Ikke det at jeg har prvd s mye, men de gangene jeg kan huske ha gjort det, s erindrer jeg at jeg syntes jeg at det var langdrygt, tungt og kjedelig. Dessuten s husker jeg brddeig som en klissete greie som jeg bare ikke klarte fjerne fra fingre og negle fort nok, og at det ga meg chills nedover ryggraden. Vel.

Heldigvis har jeg Anette, min beste venninne og tvillingenes "reservemamma", som er utdannet kokk, og selv om hun ikke jobber somdet lengre, s har hun jo sansen for mat. I det siste har hun begynt f skikkelig dreisen p gjrbakst ogs. Jippi. For da slipper jeg. Og tvillingene kan likevel f god opplring i hvordan bake de deiligste brd og boller. M si at jeg er ganske fornyd med akkurat denne situasjonen. For jeg kan bare vre tilskuer, ta bilder og filme og d p meg av stolthet over de fantastiske ungene mine, som er s flinke til hjelpe til.

Kremt..... selv om det nok er mer smaking enn baking.

Og nr jeg tenker meg om, s er vel ikke dette baking, heller, men rett og slett matlaging.







xxx Sunny

Videokos - Lykkebarn

Twinsa er ubeskrivelig vakre, morsomme, smarte, flotte, nydelige, ste, vidunderlige og alt annet positivt for tida.
Det er en fryd se de vokse, men skal ogs innrmme at de tidvis gr meg skikkelig p nervene.
Men stort sett er det bare gy.


xxx Sunny

Videokos - Lykkebarn


Ha god lrdag !

xxx Sunny

Who Let The Dogs Out


Vi har fått kjæledyr i hus. Jepp. To stykker. Eller fire. Litt vanskelig å definere, for de går fra å være hunder til å bli katter, rett som det er. Men det er aldri mer enn to dyr i huset om gangen, da.

Merkelig nok, så kan de snakke. Riktignok i svært høy pitch og med bjeffing og mjauing som hovedspråk. Det gjør at de er enkle å forstå. Greit å vite når katta er tørst, mener jeg.

Kos er en stor del av tilværelsen for disse to (fire?) dyra. Og som katter og hunder flest, er det mye slikking med våte tunger. På kinnet, på nesen, på øret, på leggen, på hånda, på øyet, på munnen.... De bryr seg liksom ikke om hvor de slikker, selv om ansiktet fremstår som en favoritt. De overøser oss sådan med kjærlighet. Til gjengjeld vil de gjerne bli klødd på ryggen.

Jeg har betalt dyrt for disse to kattene/hundene. De har kostet meg mer enn jeg trodde var mulig, men også gitt meg mer enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Så, dette er premiedyr, for å si det sånn. Hvor DE er premien min for alt jeg måtte gjennomgå for å få de.

Klart, det er ikke alltid så enkelt å ha dyr. De trenger mye stell og ettersyn. Men jeg er egentlig storfornøyd. Min bedre halvdel er nemlig allergisk mot både hund og katt, egentlig, men akkurat disse to har han utelukkende positive erfaringer med. Og han måtte ikke ut med en eneste krone.

Så nå er både mor og barn glade. Gøy med kjæledyr, nemlig. Men det er vel bare et tidsspørsmål før ungene finner ut at de ikke vil late som de er dyr lengre, men ha the real deal.

Oh well.

Xxx Sunny

Ned i dypet


Du står i et rom. Det er stort. Lyst. Vakkert. Atmosfæren er vidunderlig. Inspirerende. Motiverende. Det er ditt rom. Her føler du deg bra. Varmen er stabil der, du kjenner deg trygg og tilfreds. Det kan romme alt du vil. Det er plass til alle tankene dine der. Nesten.

I rommet er det en dør. Bare én. Nydelig dekorert, fin å se på fra denne vinkelen. Fra den andre siden - not so much. Den er stygg på baksiden. Tror du. For du åpner sjelden døra lenge nok til at du ser nøye på den. Nei, den åpnes kun når der dukker opp tanker som ikke hører hjemme i det vakre, lyse rommet ditt. Du kaster de mørke tankene gjennom den døra og lukker den raskt etter deg. Du ser ikke på at tankene dine humper og dumper ned den bratte trappa og forsvinner i det mørke gapet langt der nede et sted. Faktisk har du aldri gått NED den trappa, men du har måttet klatre den noen turer opp. Men det husker du ikke.

Døra holder du deg altså, for det meste, langt unna.

I det , tilsynelatende, perfekte rommet ditt er det likevel en feil. Denne overser du av den enkle grunn at den ikke er synlig for deg. Feil som man ikke kan se er vanskelig å finne. Men du vet hva det er. Hullet i gulvet som flytter på seg fra tid til annen. Det usynlige hullet. Det har skjedd et par ganger at du har falt nedi det, helt uforberedt, når du har hastet rundt i det fine rommet ditt for å gjøre det ennå bedre. Noen snubler når de løper for fort, men kommer seg raskt på bena igjen. Du snubler ikke, men forfølges av dette usynlige hullet i gulvet som plutselig bare kan dukke opp. Og da faller du nedi det.

Det fører deg rett ned til enden av den lange, mørke trappa bak den flotte døra i det skinnende, trygge rommet ditt. Og som for alle som går fra blendende, lyse omgivelser til det absolutte bekmørket, så føler du deg blind. Usikker. Redd. Nervøs. Ulykkelig. Skremt. Alene. Du ser ikke trappa, selv om du vet at den er der. Du ser ingen utvei fra mørket.

Et par ganger har du tatt motet til deg og fomlet deg frem i mørket der for å finne trappa. Du har tenkt tanker som: Der er folk som lever i blinde hele livet. De klarer seg, jo. Jeg trenger ikke være blind. Bare jeg finner trappa opp igjen. Så har du krabbet rundt og tatt på gamle, støvete minner, fortsatt hardt holdt fast i angstens tøffe grep, i dagevis, kanskje ukevis, til du endelig, ENDELIG, har funnet det første trappetrinnet.

Det første steget er lett. Det neste også. Dette vil gå som en lek, tenker du. Snart er jeg tilbake på det deilige, avslappende rommet mitt.

Men etterhvert som du går blir trappetrinnene høyere. Du blir sliten, må ta pauser. Det er fortsatt helt mørkt og du begynner å lure på hvor lang denne trappa egentlig er. Kommer jeg noensinne tilbake, tenker du. Vil rommet mitt fortsatt være der når jeg kommer til toppen?

Nå er trappetrinnene så høye at du må hoppe og klatre for å komme deg fra ett trinn til neste. Du begynner å bli redd for å falle ned igjen. Men tilslutt ser du lysstripa fra døra. Og fra da går det lett. Snart er du oppe, tilbake på rommet ditt, og du smeller igjen døra bak deg og puster lettet ut. Alle er glade for å se deg.

Du husker hvor det usynlige hullet lurte deg sist og holder deg unna det området. Du ringer håndverkere for å tette det igjen eller mure det inne. Du ansetter en dørmann som kan være med deg ned til enden av trappa og lyse for deg med lommelykten sin. Noen ganger hjelper han også med å rydde opp i de rotete tankene dine som har slengt rundt der nede i evigheter. Det mørke rommet virker mindre skremmende nå når du ser litt av det. Og etterhvert blir det også nokså ryddig der nede. Håndverkerne har tettet igjen det usynlige hullet. Du er glad, virkelig glad, og roser dem for det gode arbeidet de har gjort selv om de ikke kan love at fyllmassen holder for alltid.

Du vet ikke at du har en nabo med et like vakkert og lyst rom som deg. Og som deg har han også en mørk trapp bak en flott dør. Akkurat nå er han ikke hjemme. For han sitter der midt i trappa si, nedbrutt, lei. Han kommer seg ikke opp. Han har kastet så mange tanker ned den trappa at de har begynt å snakke til han. De får han til å skamme seg, synes uriktig om seg selv, får han til å tro at rommet hans ikke er der mer. Han har gitt opp å forsøke å komme seg opp trappa. Fengslet i sitt eget mørke rom med mørke tanker som hveser til han.

Du danser i ditt skinnende rom. Spiller høy musikk og ler. Av og til er du og dørmannen nede i trappa og tørker støv. Du er fornøyd, føler du har fått et større rom nå som trappa ikke er skummel lengre. En dag hører du dunking fra trappa til naboen. Det er han som dunker hodet i veggen i ren frustrasjon. Det vet ikke du, men du skjønner alt når du prøver å banke tilbake i håp om svar og han svarer deg. S O S banker han tilbake, gjentatte ganger. S O S ! Du banker flere ganger.

Du skal komme til å banke litt på veggen inn til naboen hver dag. Selv når dørmannen din har fri tør du likevel å gå ned i trappa di for å banke litt til naboen. Noen dager får du ingen respons. Andre dager har bankingen hans forflyttet seg lengre opp i veggen, høyere opp i trappa, nærmere det trygge rommet. Kanskje kommer han frem til slutt.

Du banker fortsatt i veggen etter flere år. Han er ikke fremme ennå.

Mange sliter med depresjon og angst. Noen verre enn andre. Vis forståelse, omsorg og kjærlighet, du kan være den lysstripa som trengs for å komme seg igjennom mørket.

Xxx Sunny

Gammel dame


Jeg er nok ikke den eneste som tenker på hvordan det vil bli å bli gammel. Faktisk har jeg tenkt på dette hele livet, men har fortsatt ingen skuddsikker plan på hvordan gjøre mine eldre dager til de beste jeg har hatt. For det er liksom målet, da.

Kanskje ingen vits i å kaste bort tid på å planlegge for mye, ettersom man aldri vet hva fremtiden vil bringe. Derfor har jeg egentlig fokusert lite på hvordan jeg vil ha det når jeg blir gammel, men derimot mye på hvordan jeg ikke vil ha det.

Samtidig ser jeg for meg meg selv som en eldre dame, og prøver å variere i hvilken setting jeg befinner meg. Er jeg blitt dement som 80-åring, kanskje? Eller frisk som en fisk? Ensom, muligens?

Opp igjennom åra har jeg sett flere eksempler på hva jeg ikke vil bli. Har spilt nok av gigs på brune puber til å vite at jeg ikke vil være hu 60-år gamle dama i miniskjørt av semsket skinn som sitter i baren, banner med den velkjente, hese whiskystemmen sin over at det ikke er lov å røyke inne mer og at alt var bedre i gamle dager, mens hun kaster innpå glass etter glass med søt portvin, maser om nachspiel mens bartenderen på 24 år prøver å stenge for natta og går a l d r i hjem. Nei. Hun blir jeg ikke.

Og ettersom jeg har skaffet meg en mann som er allergisk mot både hund og katt, kan jeg ikke se for meg at jeg blir hu smågærne dyrevennen som tror hun kan ta vare på 9 katter og 5 hunder i ei lita leilighet på Torshov. Jeg har nok også dogdet den kula.

Men ikveld så jeg meg selv.
Klart og tydelig.

Jeg blir hu derre med plantene !

Eeeeeek !

Så.....si hei til "vennene" mine. Jeg teller 16 av dem nå, bare på stua, og idag har jeg brukt godt over 1 time på å stelle med dem. Jeg har nynnet for meg selv og mimret om gamle dager da jeg ikke klarte å holde en blomst i live i én skarv uke engang. Faktisk druknet jeg også tre kaktuser en gang i tida. Men se på meg nå. Ingen er døde ! Og et par har jeg hatt svæææært lenge og blitt fryktelig glad i. Det er terapi for et rotete hode.

Men jeg ser jo det, som sagt, klart og tydelig for meg. I mitt dødsbo vil man nok finne et utenkelig antall planter....

Hvordan blir du som gammel ?

Xxx Sunny

P bare to minutt

Hvor mye rekker du gjre p to minutter ? Dersom du gr inn for det, s kan du nok klare gjennomfre ganske mange oppgaver p de skarve 120 sekundene jeg gir deg. Re opp senga, henge opp nyvaskede klr, vaske stekepanna, pusse tenner, ta ut av oppvasken, ta 97 selfies, zappe gjennom 410 kanaler p tv`n, trykke nedp 4 peppes pizza-stykker eller blme 6 halvlitere..... Men hvor mange verdifulle, gode minner klarer du lage deg p den tida? Som du kan se tilbake p og tenke at "wow, det var jaggu to minutter av livet mittjeg aldri kommer til glemme!".I dagens stress-samfunn antar jeg at svaret ditt er "ingen". For vi stopper ikke opp i yeblikket lengre, men lar det skride forbi, nesten gjennomsiktig slik at vi ikke skal huske det eller kaste bort tid p omfange det som noe vakkert vi nsker forevige i minnet.Vi tror ikke at ett minutt har srlig verdi, det gr s fort over. Men likevel vet vi at tid er essensielt og at vi m bruke tiden vi har "riktig". Tid er penger, m vite.

Jeg rammes av tanker som forteller meg at jeg er "stuck" hjemme, at jeg bare er et vesen som er tilstede for passe p ungene mine (vel, selvsagt), at jeg "ikke har noe liv". Jepp, det er de ordene der huet mitt bruker p det verste, de dagene jeg selmedlider meg til bunnen av nskebrnnen og prver overbevise meg selv om at jeg har det skikkelig flt. At jeg egentlig skulle nske jeg var et helt annet sted akkurat n, at jeg kanskje kunne drikke meg full og drite i morgendagen, reise til andre siden av kloden p impuls og jobbe som bartender p ei nesten ikke befolket strand..... Samtidig vet jeg rimelig godt at det er noe jeg aldri hadde kommet til gjre uansett, kids eller ei, s trappen opp fra dypet i nskebrnnen gullbelegger seg selv der jeg traver opp til overflaten igjen. Jeg har det altfor godt til tro at "mitt mrke" kan overskygge noe av det. Jeg blendes sdan av juveler og diamanter rundt meg, jeg er s rik at alt jeg har er ubetalelig. Ogs tiden min.

"Gaaaaad, m jeg virkelig st opp? Er det virkelig min tur? Hvorfor lovet jeg st opp med de idag?" Klokka er 07:15 p lrdagsmorgen. Jeg hrer tvillingene leke i gangen, det er allerede fullt kjr der ute. I gr hadde vi gjester, og ettersom jeg ikke er s glad i drikke alkohol, s gjorde mannen min og jeg en avtale om at han skulle f sove idag. Nr jeg n vkner av jentenes energiske, hye stemmer husker jeg plutselig at, jo, jeg er ikke s glad i st opp tidlig, heller, faktisk like lite glad i det som drikke alkohol. Og jeg innser at jeg gjorde en drlig avtale kvelden i forveien. Vel. Det fles hvertfall snn akkurat der og da, jeg ble jo brtt dratt ut av en deilig drm.

Men kidsa er i perlehumr, og det hjelper. Jeg angrer ikke p at jeg skal f en lang morgen og formiddag sammen med jentene mine alene nr jeg frst har ristet av meg varmen fra dyna og skylt vekk sovelukta med en tannpuss. Blra er egentlig ogs glad for f st opp, og gir meg de minuttene jeg trenger til sitte gni meg i ynene og gjespe de x antall gangene jeg har behov for, for fjerne siste rest av den digge drmmen. Og ser dagen i gang.

Tvillingene og jeg leker og er sammen i 5 timer, helt uforstyrret av andre. Vi koser oss. Hvert minuttfylles av minner. Minner DE skaper til og for meg. Jeg tenker at det bare er barn som kan klare ftil s mye vakkert p s lite tid.For tid finnes ikke i deres verden.


Her fr dere to minutt fraden bestelrdagen p lenge.

xxx Sunny

Mor, kone, kjreste, venninne, sster, datter, kollega......

Og i tillegg til alt som str i tittelen til dette innlegget, s er du kanskje ogs: sjef, trener for lilleputtlaget i hndball, styremedlem i borettslaget, frivillig p Fattighuset og andre ting jeg ikke kommer p.Hvordan klarer du det ?


Idag har jeg lest en artikkel om sammenhengen mellomjobb og sykdom, nrmere bestemt utbrenthet og depresjon.Forfatteren beskriver seg selv som hardtarbeidende, motivert blidgjrer, en arbeider som ikke gr fr all jobben er gjort, selv om det innebrer gjre noen andres jobb i tillegg til egen jobb. Slik hadde hun jobbet i mange, mange r. Sttt p. Jobbet overtid. Vrt med p bidra til et srdeles hyt jobbtempo. Bidratt til at kravene til de ansatte ble hyere over tid. Tilslutt ble hun syk. Les artikkelen HER.

Jeg kjente meg veldig igjen i hennes historie. N husker jeg ikke i farta om denne damen var mor, hun ogs, men det er uansett ikke av betydning. I den siste tiden har jeg selv vrt innom tanken - "Er det verdt det?" - nr jeg n selv sitter sykemeldt fra en lederstilling jeg jobbet hardt for f. Knallhardt.Det er ikkelenge siden jegjobbet slik at jeg ikke hadde tid til leke med kidsa mine, ofte rakk jeg ikke hjem til middag og/eller kveldsstellet, jeg var stresset og tok jobben med meg hjem for bli ferdig. Dagene gikk i ett, det var ikke forskjell p tid og rom, bare tempo-tempo. Jeg orket ikke snakke med noen p telefonen nr jeg kom hjem fra jobb. Jeg ville ikke ut med venninner nr jeg kunne. Nr jeg tenker p det n, s var jeg ofte sur og irritert nr jeg kom hjem.....gjerne irritert p enkelte kollegaer. De som bare gikk hjem nr de var ferdig.

Men det er jeg som ligger hjemme og er sjuk i ryggen og nakken n. De er fortsatt p jobb.
Har de skjnt det ? At det ikke betaler seg vre superflink, supereffektiv, superlojal eller jobbe supermange timer overtid, at det til syvende og sist ikke er noen som takker deg for det nr du er blitt syk av det tilslutt ?

Tankene spinner rundt dette, men jeg nsker meg fortsatt en karriere. jobbe som leder, vre med p utvikle min arbeidsplass til et bedre milj, med fornyde, glade ansatte og overordnede. Jeg ville inn i ledelse fordi jeg bryr meg. Men det var fryktelig hyt tempo, lite rom for bruke tid p annet enn den daglige driften og oppgavene, liten mulighet til prioritere arbeidsmilj. Jeg snakker med andre, som sier at alle steder er slik. Du skal vre mer, gjre mer, jobbe mer, klare mer.Det er som forfatteren i artikkelen jeg har linket til sier:

"Evnen til ha mange baller i luften, tle mye stress og takle et hyt tempo er klisjeartede egenskaper som det skes etter i stillingsannonsene. Flsomhet for stress, behov for tydelige instruksjoner og en rutinepreget hverdag ettersprres betydelig sjeldnere."

Det er nrmest pkrevd at man skal takle hyt tempo, vre villig til overtidsjobbing, helgejobbing, kveldsjobbing og hjemmejobbing. Livet. Det er kanskje for kort til at det skal dreie seg om jobb hver dag og hele tiden. Av de kanskje 17-18 timene du er vken i dgnet, s jobber du 10-14 av dem. For hva? Og i de 10 timene er dagen din preget av stress, press, deadliner, avtaler og ting vil ingen ende ta. Samvittigheten ovenfor familie og venner, at du aldri har tid til dem, mener jeg, er en vekt p skuldrene dine som du overser fordi du ikke har tid til tenke p det akkurat n.

Tankene mine spinner igjen. Fornuften sier meg at det ikke er riktig jobbe p den mten som jeg har gjort. Jeg har gitt veldig mye av meg selv, alltid. Det er kanskje gjre seg selv en bjrnetjeneste. Right here and now, s fler jeg det hvertfall litt snn, her jeg sitter med smertestillende medikamenter, tunge og mrke tanker, mens jeg teller dagene jeg har vrt borte fra jobb. Det er p tide snu tankerekken, tror jeg. Hre p andres erfaringer. De som er sykere enn meg. De som har angst for begynne jobbe igjen. For det har heldigvis ikke jeg. Jeg ser frem til det, for jeg fler meg fort veldig unyttig nr jeg ikke jobber, en negativ flelse ha om seg selv som tilslutt gjr meg deprimert. Men kanskje er det lurt tenke p gjre noen forandringer nr jeg endelig er i full jobb igjen.

Vi mdre skal vre s flinke til alt. Vi skal kunne lage mat og bake, vi skal vre flotte, deillige koner og kjrester for vre menn, vi skal holde huset pent. oppdra ungene vre er en selvflge at vi skal klare etter boka, og det krever jo ingenting av oss (yeah, right!). S skal vi vre gode, lyttende venninner, sstre og dtre, og ta kontakt s og s ofte for at ingen skal fle seg oversett. Vi skal pleievenneparforholdene og invitere til spektakulre middager. Ungene vre skal mtes til playdates, ofte. I feriene skal vi beske....vel,helst ALLE. Ogdet er selvsagt vi damene som planlegger ferien, hva som m pakkes med,bestiller de billigste reisene og vi megler mellom barn og mann om hva vi skal gjre nr og til hvilken pris. Vi skal helst ikke si noe nr vr bedre halvdel har kjpt atter en teknisk duppeditt vi ikke trenger, og rose han nr han har tatt oppvasken en sjelden gang.Vi skal dekorere huset inne og passe hagen ute.Som mor skal duautomatisk vite hvor alt av ty ligger, uansett hvemi hjemmet det er sitt, du skal vite strrelsen p dine barns sko, selv om de vokser fra uke til uke. Du skalvre en god nabo og hjelpe til med vaske litt for den eldre som bor i oppgangen din, fr du skal ha ungen din sine venninner p overnattingsbesk, og du har lovet stelle i stand en skikkelig morsom "dress up night".Jeg kunne ramset opp i en evighet, og satt det kanskje enn mer p spissen, men dere skjnner hvor jeg vil hen.

Vi kvinner skal kunne alt.
Jobb. Familie. Venner.
Alt tar tid, men det er ikke alt TIL sin tid.
Noen forventer faktisk at du ikke blir borte i jobben din i 3-4 r fr du plutselig dukker opp og vil vre med i "gjengen" igjen. For ha sttte av familie og venner m man vre en sttte selv. S hvor gr den grensa p hvor mye man skal gi av seg selv i jobben sin? Hvor gr den? Hvordan skal vi klare alt ?

xxx Sunny

Forfengelige Meg ?

Men jeg kommer jo aldri til gjre det. Eller?

Forfengelighet. Noen tenker at det er negativt vre forfengelig. Er det det? Jeg tror det er viktig vre bittelitt forfengelig, jeg. Men det gr jo grenser for hva jeg vil gjre med utseendet mitt. Jeg er jo ....kremt.....fornyd (eller hvertfall glad for at jeg er akkurat meg). Misforst meg rett, det er mange ting jeg gjerne skulle fikset p, men som fornuften min (heldigvis) forteller meg at - Hey, det behver du ikke. Du er fin akkurat som du er.


Likevel skjer det relativt ofte at tanken streifer meg. Eller tankene. Der jeg, i dagdrmmen min, faktisk fikser p litt av hvert (les: MYE).
Men jeg kommer jo aldri til gjre det. Eller?
Den sniker seg p. Alderen. Sakte, men sikkert frst.....og deretter i LYNFART. De siste 10 rene har flydd avgrde. Jeg har knapt merket at jeg er blitt eldre, jeg, for det har jo ikke vrt s mange synlige tegn p det, egentlig. Men s fikk jeg kids. Det startet en slags ny tidslinje, hvor alt rundt meg og utenp meg gr dritfort. Inni meg kan jeg ikke fatte at jeg er over 30 r. Jeg. Jeg husker jo s inderlig godt at jeg engang tenkte at "TREDVE ! Det er jo eldgammalt !"


Idag er just another day hvor jeg har tenkt svrt forfengelige tanker.

Kjenner du deg igjen?

.

Jeg kommer ikke til gjre noen drastiske, kosmetiske forandringer. Av flere grunner. Jeg har uansett ikke rd.
Derimot vil jeg ha tips om "hvordan eldes med stil", he he.






xxx Sunny

Hva skjedde`a ?


Du skal holde hviledagen hellig.
Noe sier meg at det kan vre lurt flge dette budet.


Jeg har aldri vrt fremmed for gjre husarbeid eller jobbe p en sndag. Tvert imot. I mitt univers er det faktisk ikke noe som heter hviledag, hvertfall ikke av den ukentlige sorten. Sndag har vrt den dagen hvor jeg har hatt ekstra tid til f gjort alt. Alt jeg ikke rakk p fredag og ikke gadd gjre p lrdag, og dessuten har det kjentes greit "klargjre" huset til ei travel uke som kommer.

Vel. Jeg anser jo meg selv som troende. Jeg er sikker p at det finnes en Gud, det kan jeg se i barna mine og deres skjebnesvangre frste mte med livet. Uten Gud og englene hans her p jorden tror jeg ikke kidsa mine hadde levt idag. Men det er en annen historie. N tror jeg "han der oppe" prver fortelle meg at jeg skal kul`n litt ned p sndager. Han er kanskje lei av se meg jage mannen min og ungene ut p tur, for s kaste rundt p vaskefilla i noen timer, mens jeg egentlig skulle brukt sndagen til noe helt annet. Familie, kjrlighet og omsorg, kanskje.....


Jeg startet dagen med kaffe p verandaen. Som vanlig ble jeg sittende og irritere meg over sneipene p plenen, som en eller annen naboidiot i en av etasjene over, synes det er helt greit forsple fellesomrdet med. TIlfeldigvis fellesomrdet som ligger rett fremfor min koselige markterrasse ogs, da. S jeg ser meg ndt til plukke opp dritten. Ungene mine leker jo der. De kan jo ikke vasse rundt i et tredvetalls stinkendeMarlboro sigarettsneiper. Jeg skal, faen meg, snart finne ut hvem det er som velger kaste spla si utenfor verandaen sin fremfor bli kbitt det som normale folk.........N avsporer jeg igjen.Vel.Jeg plukka de opp, jeg. Men s.....


Men s.....

Joda. Gy med kids. Heldigvis ikke noen krise bli lst ute med kidsa alene inne p stua. Pappaen hadde bare trukket seg inn p dass for sine 30 minutter med "egentid" og vi har jo begge mobilene vre i umiddelbar nrhet hele tiden. "Hei babe. Ehm.....Ella har lst meg ute." Latter i andre enden.

Ikke lenge etter dette fikk jeg spent min bedre halvdel og ungene p dr. "Bort til bestemor og bestefar med dere !" Det er jo virkelig MYE bedre gjre husarbeid nr man er helt alene i kken. Ellers er det jo bare stress. S jeg synes det er fint, jeg.....de gangene jeg fr noen timer p egenhnd her hjemme. Men det betyr jo ikke at jeg ikke aller helst vil at alle gjremlene skal vre raskt over. Du vet, jo raskere jeg er ferdig, dess mer "egentid" fr banden kommer hjem igjen. Ergo, jeg forsker en del p vaskemidler og ikke-vaskemidler som skal gjre rengjringen raskere og mer lettvindt.


Under kommer to videoer. Ikke se den frste uten se den andre. Da faller litt av poenget bort. Om der i det hele tatt er noe poeng.

Jeg ville fortelle alle andre der ute om et kjempetriks som jeg fanget opp p en video p facebook (som tydeligvis VET at jeg er svrt interessert i rengjring og derfor spammer feeden min med (u)nyttige tips p hvordan bedre vaske bde det ene og det andre). Det gikk ikke heilt som planlagt, da. Men litt nyttig var det nok. Jeg fant jo tross alt ut at jeg m prve det p nytt. Men jeg er jo helt hpls.

S.....noen ville ikke at jeg skulle rydde idag. Nr jeg ville gjre det fint utenfor ble jeg lst ute. Litt snn - Bare bli der, du. Det er straffa for at du ikke klarer la vre p selveste hviledagen ! Eller nr jeg var bombesikker p at cola-trikset kom til funke i do, men brukte en daff cola prve det med..... - Der fr du for kaste bort hviledagen p snt eksperimentelt tull !

Jeg skal ikke gjre narr av de ti bud. P ingen mte.
Jeg skal heller ta disse to episodene til etterretning og se om jeg kan begynne bruke sndagen p familie og venner istedenfor.

xxx Sunny

Det ubetalelige.

Det er s mye som ikke kan kjpes for penger.
Mer enn jeg kan klare nevne i ett innlegg.
Mer enn jeg kan klare nevne i hundre innlegg.
Likevel er det viktig snakke om og fortelle om
noen av de ubetalelige tingene man har i livet sitt.
For man tar det gode ofte lett for gitt.



Hun ligger der i sengen sin, med kosebamsen sin, det gule koseteppet hun har hatt siden fdselen og den grnne smokken. ynene hennes er smale, kinnene varme og myke. Jeg kysser henne lett over hele ansiktet, hun lager mjauelyder og gnikker fjeset sitt mot mitt. Hun er en pusekatt, skjnner dere. Jeg bretter dyna rundt henne og hun sparker den av igjen. "Det ej vaaamt, mamma," sier hun bestemt gjennom smokken. Jeg lar dynen ligge ved fttene hennes.

Jeg: Ella Bella mi, kan e f nattakyss idag ?
Ella: Eeehm. Jeg vil ikke.
Jeg: Ok. Det bestemmer du. Men n er det natta og siste sjanse til f nattasuss, alts.
Ella: Jeg vil ha nattasuss.

Hun tar smokken ut av munnen selv og jeg lener meg inntil henne og fr verdens mykeste suss.
Den er raskt over, og kanskje litt vel vt, men likevel....Aldri har jeg ftt bedre kyss.
Ubetalelig.

Ella: Skal vi kjre bil til barnehagen?
Jeg: I mrra, mener du? Ja, bestefar kommer og henta dokke. Du og sster Norah.
Ella: Mamma vre med?
Jeg: Nei, i mrra er det bare bestefar.
Ella: Ella og Norah skal kjre bilen. Det er kult.
Jeg: Ja, det er kult. Synes du det er gy kjre bil med bestefar?
Ella: Mmmmm.
Jeg: Vet du at mamma elsker deg, Ella mi?
Ella: Og Ella elsker mamma. Og Norah elsker mamma. Og jeg elsker Norah.
Jeg: He he. Det er mange som elsker deg, Ella.

Jeg ramser opp alle som elsker henne. Bestemor, bestefar, mormor, morfar, pappa, mamma, tanter og onkler.
Dagen etterp ramser hun opp samme rekken til pappaen sin, nr hun p egenhnd vil fortelle han hvem som elsker henne.
S fort hun lrer, s mye hun husker.
Ubetalelig.



Norah vil ogs si god natt til mammaen sin.

Norah: Jeg vil til bestemorhuset.
Jeg: Det kan vi gjre en dag.
Norah: Kanskje i mrra, kanskje?
Jeg: Vi m hre med bestemor og bestefar.
Norah: Bestefar skal kjre.
Jeg: Ja, han kommer i morgen tidlig og henter deg og sster Ella.
Norah: Mamma vre med?
Jeg: Nei, i mrra er det bare bestefar.
Norah: Pappa vre med?
Jeg: Nei, bare bestefar.
Norah: Vi m ringe bestemor..

Besteforeldre som stiller opp, hele tiden, langt utover det jeg noengang kunne hpet eller egentlig forestilt meg,
og som kun bor noen minutters gange unna.
Ubetalelig.

Besteforeldre som gir ungene mine trygghet, kjrlighet og skjemmer dem bort
p mter som besteforeldre skal.......jeg hadde ikke s mye kontakt med besteforeldre nr jeg var barn selv,
s dette forholdet jeg ser tvillingene utvikle med sine besteforeldre er helt magisk.
Og.....ubetalelig.



Dette tenker jeg p idag. Dette og mange, mange, mange andre ting jeg har, hvor verdien overgr alle penger og edelstener i hele verden. Jeg er i det takknemlige hjrnet. Jeg er der at jeg har tid og rotil reflektere litt over hva vi har rundt oss, av folk og muligheter. Og jeg tenker p hvor heldige vi er. Det er s fort haste avgrde til neste gjreml, neste dag, neste aktivitet, neste avtale, neste, neste, neste, at man kanskje tilogmed glemmer takke, glemmer vise hvor mye det betyr for en nr man har noen som sttter opp og hjelper, nr manhar friske, sunne barn, nr man har et fint, varmt hjem og mat p bordet til hvert ndvendige mltid. ha et milj rundt seg spekket med kjrlighet, omsorg og omtanke.....det kan ikke kjpes for penger.

S idag oppfordrer jegalle til takke for noe en har som er godt i livet sitt og/eller vise en kjrlig oppmerksomhet til noen som alltid er der.
Jeg har noen blomsterbuketter bestille n. Snkkes.

xxx Sunny




Noen vil ned i vekt, andre vil opp.

Det er no`drit.
Samme hvilken vei du velger putte det, s er det no`drit.
Det er bare ikke kult slite med legge p seg.
Antagelig like lite kult som det er prve g ned i vekt.


Man hrer liksom ikke daglig om folk som nsker legge p seg. Det er mye mer vanlig hre om slanking. Overalt p nettet, hvor enn man befinner seg, det vre seg en nettbutikk for jernvarer eller en beauty netshop, s blir man bombardert av reklamer om ulike dietter, piller man kan ta for bli slankere, mat man kan kutte ut spise og superaktiviteter man kan foreta seg for g ned de kiloene overfldig fett man har p kroppen. Og ikke nok med at alle disse varene, produktene og tjenestene lover deg en endring i bde form og fysikk, men de sier ogs at du, med hjelp av disse pillene, disse treningsapparatene eller rdene om avholdenheten fra pasta, brd og ris, skal bli slankere p s og s lang tid. Dette varierer.Bli 10 kilo slankere p 6 uker !Denne dietten hjalp meg til idealvekten p bare 8 uker ! Ingen effekt ilpet av 12 uker, f pengene tilbake ! Jeg dvver.Til og med facebookfeeden min prydes av slankeartikler. Og alt jeg sitter og tenker er: Men hvor er de kurene som hjelper deg g OPP 10 kilo p bare 6 uker ? Hvor er de ??? DET ville jeg nemlig kjpt.

Jeg har alltid slitt med vekta, jeg. Den andre veien. Alts, den veien som er slik at man ikke har lov til klage over det eller fortelle noen at man har komplekser for det. Jeg har alltid syntes at jeg har vrt for tynn. Vetikke nr jeg begynte tvile p min egen kropp, men med tanke p at jeg hrte dette gjentatte ganger gjennom oppveksten kan det jo ikke ha vrt med p bidra positivt, hvertfall. "Solgunn,n m du begynne spise mat / Solgunn, nr skal du f former? / Solgunn, er du sikker p at du er helt frisk?" . Voksne folk kunne snakke snn til meg. Voksne.Utenp spilte jeg med, byde hodet i ydmykhet og nikket, men inni.....det var en helt annen sak. Fuck you, gamle kjerring!!! Idag har jeg spist 8 brdskiver bare til frokost og presset i meg et halvliterglass H-melk blandet med flte! Ikke kom her og fortell meg at jeg skal spise, du teite menneske. Jeg gjrjo ikke annet.

Vel. Snn sett var tenrene tffe. Alle venninne fikk pupper, hofter, rumper og lr. Alt det som guttene digga. Heldigvis hadde jeg sjarmen min, he he, og dessuten andre interesser som tok mye av fritida mi, men jeg var jo likevel obs p mitt eget utseende i forhold til andres. Og det var vanskelig takle vre "ho tynne", selv om jeg aldri ble mobbet for at jeg var for tynn. Det var mer slengbemerkninger og mest fra voksne folk. Ord som sret og sdde tvil om egen verdi.

Idag er jeg mye mer komfortabel i mitt eget skinn. Jeg vet at det ikke er noe galt med meg, at jeg hverken er syk eller satt sammen feil p noe vis. Jeg har hy forrenning og snn er jeg. Legger ikke p meg. Aldri. Noen ganger har jeg virkelig satset hardt p legge p meg, hatt helt elleville ml, som klare g opp 10 kilo p 4 uker, for eksempel, men jeg har ikke anlegg for klare det. Jeg har lrt meg juble for hvert kilo som kommer p, selv om det bare er ett, kanskje ett og et halvt, etter2 uker med hard spising til klare, faste spisetider og svrt takknemlige porsjoner.Jeg legger ikke p meg. Men gjett om jeg kan g ned i vekt. DET er jo iiiiiiingen sak. Kiloene preller av bare jeg glemmer spise n gang ilpet av dagen, eller om jeg lper en gang for mye til bussen p ei uke, eller om jeg blir febersyk i en-to dager. For en lykke, ville noen sagt. Men det har aldri vrt lykken for meg.

Om ikke mange ukene fyller jeg 22 r. Nei, vent litt. 33, var det, ja. Kremt. Jeg innser at jeg ikke klarer dette alene. Jeg m ha hjelp. Noen m hjelpe meg med g opp i vekt. Jeg har ikke de samme vrangforestillingene som fr, jeg tror ikke at jeg skal klare legge p meg 15 kilo p bare noen uker, men jeg hper at jeg kan f det til p kanskje ett r.....

Noen tipset meg om gymgrossisten. Der skal de vre flinke med tilrettelegge tilskudd av proteiner og vitaminer som skal hjelpe deg n dine ml. Jeg var ikke overbevist om at det ogs gjaldt nr mlet er f meeeeer fett p kroppen,men ikveld har jeg sittet og tittet p hjemmesidene deres. Her har de en egen side som handler om akkurat dette, og kanskje jeg kan overbevises.Jeg jubler inni meg.

S n skal jeg dra den lange,senete kroppen min, som tidligere har hatt kallenavn som "Q-tipsen" (det var nr jeg hadde lyst, kort hr), "Fyrstikka" (det var nr jeg hadde kort, rdt hr) og "Beinet" (henviser til alle mine utstende knokler), og stikke innom sjappa dems, alts Gymgrossisten, og se om jeg fr prate med noen som har skikkelig greie p dette. Jeg er hellig overbevist om at en eller annen muskelbunt av en dude kommer til fortelle meg at jeg ogs m begynne trene, men detsier ogs legen min, s her er jeg jo noe mentalt forberedt allerede. Trening pbeordning fra legeog kosttilskudd fra noen som vet hva de driver med ? OG en garanti for at jeg legger p meg og blir bra i ryggen og nakken, i tillegg? JA TAKK.

Har noen der ute erfaring med kosttilskudd til bruk for g opp i vekt ?
Jeg hrer gjerne fra dere.

xxx Sunny



Dagens foreldre er forskskaniner.



Du har akkurat tatt rhundrets bilde ! Fargene, stemningen, folka p bildet - alt stemmer. Du taster ivrig p telefonen, hei, hvor det gr, og vips er bildet p Instagram for hele verdens beskuelse. Ja, om du har pen profil, da. Du tenker ikke over at ungen din, p knappe 3 r, som p bildetsitter der i solsteken p hytta, p en varm sommerdag, s vakker og smilende p mormors arm, kun ifrt bleier, KUN er ifrt bleier. Men noen andre legger merke til det og kommenterer at det kanskje ikke er s lurt legge ut bilder av et halvnakent barn.....av flere grunner. Det gr opp et lys for deg, og mten du merker det p er at du blir fysisk kvalm av tanken p hva noen folk der ute i verden kan tenke om sm barn, ekle, IKKE-normale tanker.....om DITT barn.... Du er kjapt ute med slette bildet, samt lre deg sette sikkerhet p alle profilene dine, og du tillater ikke hvem som helst se bildene du legger ut lengre. Og det forekommer aldri at du legger ut bilder av barna dine med lite klr p mer. nei, du.

Med sikkerheten p plass forsetter du som fr, dog, med noen restriksjoner. Du deler fine bilder, gye opplevelser ogvakre historier. P "bakrommet" diskuterer du flittig med samboer og venninner om hvorvidt det er OK poste bilder av barna sine. Med tanke p at de ikke bestemmer det selv. Du fler nemlig noen ganger at du bestemmer over deres identitet ved gledelig poste bilder av dine elskede sm. De vet jo ikke noe om det (enn), og kan ikke forst det (enn), men likevel.Noe sier deg at det ikke er helt riktig ta denne avgjrelsen for dem. Forvirringen som oppstr nr du prver f hodet ditt til avgjre om det er greit legge ut skrytebilder av kidsa sine p nett eller ikke fr deg til nske sprre mammaen dinom rd. Du ringer. Du hper du fr et svar fra mor som er tydelig den ene eller den andre veien. Du nsker hre: "Ja, det er helt greit" eller "Nei, slikt er uakseptabelt". Men det er en blindvei. Mormor str hardt p at det er fint at man har Facebook og snt, for da kan hun jo se barnebarna sine hele tiden og flge med p hvordan det gr med deg. Du nevner prolematikken rundt at du fler at du tramper over dine barns grenser, selv om de enn ikke vet at du gjr det. Men mormor forstr ikke hvorfor du ikke fler du kan legge ut bilder av barna, hvertfall dersom bildene er "skikkelige" og "flotte", som hun s pent setter det. Dette var aldri noe hun mtte forholde seg til da du var liten, det fantes jo ikke internett p den mten som detgjr idag. Du ender opp med glemme hele temaet for en stund.

Det gr noen r. Alt er i samma tralten, men nye apper dukker opp. Nettportaler, datingsider, bloggportaler og andre steder "der ute". Du er fortsatt ung, under 35 r gammel, men hva er det som skjer !??......Henger du ikke lengre med i svingene? Har plutselig ALLE en app som du ikke enn har profil p. Hva het den, sa du? Hva gjr den? Og mens du fikler med enn en nyinnkjpt smartphone, som du skjnner mindre av enn den forrige du hadde, tar tenringene over ogregjerer i internettverdenen. Du leser nyhetsartikler i facebookfeeden dinompresset somligger som en svart sky over alle 14-ringer i hele verden,et press skapt av sosiale medier, menerekspertene.Mobbing er verre enn aldri fr og p en slik mte atman blir hjelpeslse og rdville. Du fler at du mister trden. Og du lurer p hvordan det vil vre om 10 r, nr du selv har tenringer i hus.... Panikken tar deg. Dersom utviklingen fortsetter i samme tempo er du kjrt. For du har ikke klart flge med p alt som er skjedd bare de siste par ra..... Hva vil dine barn mtte g igjennom, tenker du.

Du bestemmer deg for at alle bilder som du heretter legger ut p nett kun er av deg selv eller av noen som er i stand til bestemme selv om det er greit at du legger det ut eller ikke. Sprre frst.Du kaster deg inn i debatter og hyler hyt at barna har rett til bestemme selv. Du raser over de nye retningslinjene som stadig dukker opp p de mest brukte nettstedene og hyler litt mer om hvor sjukt det er at "de" har rettighetene til DINE bilder. Du tenker p hvor skummelt det er at "noen" registrerer alt du gjr, alt du poster, alt du mener, alt du liker. Du vil ikke at barna dine skal vre en del av det og nsker skjerme dem. Noen nevner at du tar det for alvorlig. Noen strekker seg til og med s langt at de pstr at barna dine vil lide av det senere dersom du IKKE legger ut bilder av dem p nett. Du fr hre argumentasjoner som, merkelig nok, hres logiske ut for deg. "Hva skjer nr de blir tenringer, da, og alle andre har barnebilder av seg p nettet, men ikke dine? Tror du ikke det gir grunnlag for mobbing, da?" sier de.Og dermed er du forvirret igjen. Hva er rettog hva er galt?


Kjenner du deg igjen ?



Jeg sitter med slike tanker ofte. Nesten hver dag. Jeg liker dele.
Men jeg aner ikke hva jeg gjr nr jeg gjr det. Jeg er ikke oppdatert p hvordan ting funker der ute i "cyberspacen".
rlig skal jeg innrmme at jeg ikke klarer bestemme meg helt.
Og ofte tenker jeg mye rundt det at .....vel.....hvorforfler jeg i det hele tatt trangen til dele s mye....? Er det fordi man jakter "likes", som mange sier? Hvis det er det, s vet jeg ikke om det selv. Er det fordi jeg nsker vise frem de nydelige barna mine som jeg er urstolt av, og fortelle ommitt eget liv i hp om at andre kan lre noe av mine erfaringer? Ja, jeg tror det. Men jeg blir ogs veldig glad nr jeg ser at mange har vrt innom og lest p bloggen min......Og jeg sliter med at det kanfles litt snn dobbeltmoralsk ut. Dernest tenker jeg at jeg SKAL vre glad for atfolk leser det jeg skriver, hvis det er for hjelpe andre jeg gjr det. S da er det vel okey, da. Eller?
Og snn gr det. Det durer og gr som et gammalt maskineri inni hodet mitt.Tidvisfler jeg meg innesperret i dette virvarret, som om jeg var en forskskanin.Ogsom forskskanin forventes jeg sdan lre noe. Slik at mine barn er proffe i dette "gamet" nr de blir gamle nok til flippe skjermen fra et bilde til et annet eller trykke seg inn p en app helt selv og spille Dora Utforskeren-spillet med chubby barnefingre. Som er snn cirka....vel...N. Og mine kids er bare3 r. Jeg er dritredd, jeg. For alt nytt som kommer, alt nytt jeg hrer om. Jeg har ikkesjans i helvete sjekke ut alt sammen, lre meg det og forberede meg til den tida som kommer, da mine barn skal leve i en hverdaghvor dette u-unngelig blir trykket over hodene dems.


Vi trodde kanskje at VRE mdre var "utdaterte" og ikke skjnte noenting da VI var tenringer.
Kan du forestille deg hvordan det blir nr din 3-ring blir 13, og du FAKTISK IKKE SKJNNER EN DRITT?
#Gammelkjerring

xxx Sunny


Om putte ting i ting.....

Noen ting blir puttet der de ikke skal puttes.


Joda. Her hjemme gr det rimelig i hundre snn cirka hver dag. Selv om kidsa er tilbake i barnehagen, s er det jo hele tiden ett eller annet som m gjres, fikses, forberedes, planlegges. Men jeg synes det er deillig at hverdagen er i gang igjen. Det er fint med jul, romjul og nyttr, alts, men man blir da rimelig lat av det. Godt komme seg opp av sofaen og fle seg brukanes til noe igjen.

Mye av dagene her hjemme gr ut p rydde opp i tvillingenes "rot". Jeg skriver det i hermetegn fordi det nok ikke er rot for dem, men det er det for meg. Jeg liker at ting har en fast plass. Jentene liker leke med alle tingene sine samtidig, stort sett,utover gulvet, og gjerne i glere rom.Ikke veldig produktivt, s i det siste har vi tatt i et tak og lekt masse sammen med dem, fokusert p hvordan de ulike tingene skal lekes med, samt rydde etter man er ferdig med en leke. Alts rydde opp duploen FR man begynner med dukkevogn, f.eks. Det gr veldig bra, og jeg merker n at de har catchet litt poenget med ha hvertfall bittelitt orden.

Favoritt-ting. Favoritt-leker og bamser. Hjemme hos oss er det mange favorittleker. Gaupungen, Lille rosa Hund, Bittelille Hund, Lille Katten, Lille Bamsen, Bittelille Bamsen med flere. Og ja, dette er navnene dems. Dere kan forst at det er forvirrende for utenforstende, de som ikke er med ungene vre hver eneste dag, skjnne seg p hvemsom er hvem og hva som er hva. S nr tanter eller andre skal passe kidsa er det viktig ta en skikkelig formell hilse-runde p alle favorittleker og bamser fr mor og far forlater hjemmet. Mamma var jo her i jula og passet jentene i noen dager mens jeg og min bedre halvdel tok oss et par velfortjente netter sammen et helt annet sted enn hjemme, og hun kunne fortelle om utallige ganger hvor hun har lagt p alle fire p gulvet og lett etter Bittelille Hund, som hun ikke engang visste hvordan s ut. Ha ha ha !

Men enn morsommere er det nr ungene putter ting i ting. Jepp. Du vet, dukkene nedi stellebagen, sammenmed en sprettball, 4 hrstrikk, en av mors pyntejulenisser, et par ullsokker, en skivott, 4 lekepengesedler, 9 lekemynter og en pinne....fra ute.......og ja, Bittelille Bamsen ogs, som er s liten at den forsvinner i alle de andre tingene oppi der.

Kan skjnne at det er frustrerende ikke finne igjen tingene sine, spesielt nr man har skikkelig, skikkelig lyst leke med akkurat DEN tingen, men serist..... Slik kidsa mine leker kan det vre helt umulig finne igjen akkurat den leken eller tingen de s srt savner avogtil. "Hvor lekte du med den sist?" spr jeg. "Du m prve huske hvor du legger tingene dine, gullet, for det kan ikke mamma vite." Og det bringer meg over til dagens lille historie. Hold deg fast, det er faktisk utrolig morsomt. Vel, det synes hvertfall jeg. Mulig jeg er partisk ettersom sjarmren i historien er min egen 3 r gamle datter, men jeg aner at noen vil synes det er like gy som pappaen og jeg syntes.

Her om dagen var det nemlig krise. Gaupungen var borte. Norah var lei og ingenting annet enn finne Gaupungen ville hjelpe. Hun grt etter den, srt og hyt. "Kor er Gaupungen, mamma? Vi m finne den, mamma. Kor er den? U !" Vi lette hyt og lavt. S hyt igjen. Og lavt. Vi lette i alle skuffer og skap. Vi lette i alle leke-esker og p alle hyller, Vi lette p alle rom, under alle senger. Vi lette under alle bord og stoler. Vi lette i alle tilgjengelige vesker, sekker, bager og poser. Vi lette i vogna og under vogna, i skoskapene og i kjkkenskuffene. Ingen Gaupunge. Norah skjnte tilslutt at vi ikke kom noen vei og tok heldigvis til takke med Frosk (ja, det er en bamse og en frosk, og den heter Frosk). Vi lovte Norah at vi skulle lete mer etter Gaupungen i morgen.

Morgendagen kom og gikk. Fortsatt ingen Gaupunge. Vi visste jo at den mtte vre i huset et eller annet sted, men etter gjentatte sk s begynte vi faktisk tvile. Eller kanskje vi begynte tro.....at det var noe eller noen som hadde tatt den.... Men s plutselig kommer mannen min gende med den i hnda. Han gliser og ler hjertelig. "H," sier jeg. "Kor du fant den ?" Jeg kan nesten ikke fatte det for jeg har jo vrt overalt. Samtidig er jeg utrolig lettet. Norah kommer til bli s glad !kom "Ha ha ha, du m komme og se;" sier Atle (ja, det er navnet til min fantastiske samboer). Han leier meg bort mot sofaen, skyver tilside alle pynteputene mine unntatt n. Den er stor, myk og askerosa p farge, og har en vakker liten tekst p fremsiden, "Feel". Jeg legger merke til at putetrekket trenger en vask, man kan godt se at det bor smbarn i denne sofaen her, ja. Mannen min snur puta. "Den l inni her," sier han og peker p glidelsen bak, der hvor man pner for ta ut fyllputa som er inni. "Jeg skulle rydde sammen putene og kjente at det var noe klumpete der bak. Og der var den, Gaupungen." Han ler igjen. Og jeg m le. Hyt.

S snn var det. Gaupungen kom til rette og mor og far i huset fikk seg en god latter. Norah blei selvsagt svrt glad for ha den tilbake,og hunhusket jogodt at hun hadde lagt den inni puta da vi fortalte henne hvor vi hadde funnet den. He he. Gy med kids.

Likte du historien ?

Har du kids som putter ting i ting ?

xxx Sunny

Hvor er mormor ?


Jula er over. Pynten er pakket ned i pappesker som nå står og støver ned i gangen. Treet av plast har gjennomgått årets sjekk, om det også er duganes til neste jul, og passert kontrollen, så også det er tatt fra hverandre og pakket ned. De siste restene fra det er støvsuget opp. Pepperkakene er "spist opp", som jeg sier til ungene, men det er vel mer riktig å si at jeg har donert de til å bli laget biodiesel av. Nøttene ligger i en skål ennå, jeg har ikke fått meg til å "spise de opp", men det skjer vel nå etterpå når jeg skal vaske kjøkkenet etter dagens middag.

Ungene har latt julen gå over på en ganske fin måte. Det har jo vært et par spørsmål, selvsagt, som: "Mamma, hvor er nissene?" og "Hvor er pepperkakemannane?" Det er nokså enkelt å forklare kidsa at jula er over nå og at vi må vente til neste jul for å få pynte med nisser igjen og spise pepperkaker. Virker som det er helt greit at jula er forbi, hvertfall når jeg styrer samtalen mot at vi først skal kose oss masse i sommer.


Men et spørsmål har gått igjen. "Hvor er mormor ?"

Mormor kom på besøk i romjulen. Vi ser ikke henne så ofte i og med at hun bor i Ålesund, selv om det sendes videobeskjeder over nett og gaver i posten. Men ungene vet godt hvem mormor er og gleder seg alltid til å treffe henne. Så denne gangen ble hun og mannen hos oss i hele 5 dager. "Snakkes," sa sambo og jeg, og stakk på danskebåten i 2 netter, lot mormor passe kidsa og bli ennå bedre kjent, mens mor og far her nøt etterlengtet tid sammen. Årets julegave, tro du meg !

Hjemme koset kidsa seg glugg ihjel med mormor. Det var cafétur, kosestunder, lek, godteri og alt en mormor har lov til å skjemme bort med.


Og nå lurer de på hvor mormor er. "Hun er reist hjem til huset sitt," sier jeg, og legger til at det er såpass langt borte at hun må ta fly for å komme hjem. "Det er en stund til vi ser mormor igjen, dessverre, men vi kan snakke med henne på telefonen." Jeg lurer på om de savner henne. Jeg gjør hvertfall det.

For selv om mødre kan irritere på seg gråstein, til tider (ihvertfall kan jeg bli helt rød i toppen av moren min og faktisk ganske ofte), så er min mamma verdens beste mormor.


Xxx Sunny

Når juletradisjonene forandrer seg.


Forandringer.
Noen forandringer gjør at man må endre på sine vante tradisjoner.


Du er liten, kanskje bare 9 år og fortsatt et barn. Forventningene til julefeiringen er så store at man nesten kan se røyken stå ut av ørene dine, du dirrer av opphisselse når du tenker på det. Gavene, at far og mor er mer hjemme, lukten av pepperkake og svibler i fine, røde krukker som fyller hjemmet, nisser på alle bord, familiesammenkomstene som er aller, aller gøyest når det er, akkurat, jul. Du gleder deg til julaften hjemme hos bestemor.


Nå er du stor, kanskje et par-fire år mer enn 29 og du har et barn. En partner også. En ny familie. Du er voksen. Treåringen din skal få oppleve sin første ordentlige jul. Alderen til ungen din tilsier at du kan skape minner for livet for den lille krabaten din, du ønsker å sette standarden for hvordan jula skal bli for den lille og du lener deg på de som alltid gjorde din barndomsjul fantastisk og uforglemmelig. Du tok aldri med i beregningen at dette kunne forandre seg. Men så ble det plutselig skilsmisse mellom din mor og far, det kom som lyn fra klar himmel, eller kanskje mistet du bestemoren din, mye tidligere enn du kunne innbilt deg. Og den julen som skulle bli den første virkelig minneverdige julen for ungen din står og vipper på kanten av stupet. Hva nå? Forandringer. Og du innser at nå, nå må vi lage nye tradisjoner. For barnets skyld. Og de tradisjonene vil muligens ikke føles som dine egne, som de du har i ditt hjerte, i kammeret hvor alle de beste barndomsminnene dine ligger og skinner. Men du kan skape et slikt kammer i hjertet til ditt eget barn, en trygg jul, en spennende jul.


Du lager julekalender, googler oppskrifter til å lage den perfekte julebaksten, samt søker etter koselige juleverkstedting som du kan gjøre sammen med ungen din. Plutselig har du kjøpt 4 julestjerner som du ikke vet hvordan du skal vanne, 3 juleduker du ikke orker å stryke, 100 telys som dufter appelsin og kanel, det står nøtter i en skål på bordet selv om du ikke har nøtteknekker og du og sambo vurderer til og med å ha EKTE juletre i år. Her skal det bli jul, ja, ingen tvil om det!


På julaften går dere rundt juletreet, alle sammen. Hånd i hånd, både mor og far, onkel og bror, tante og søster, bestefar og farmor, i munter mars rundt og rundt. Etter hvert vers snur dere og går i andre retningen, på tross av at det ikke var avtalt på forhånd. Noen tradisjoner er der,  uansett hvem man feirer med. Ved middagsbordet skryter du av kokken og hans nydelig tilberedte ribbe. "Jeg har aldri smakt sprøere skorpe før," sier du og alle rundt bordet nikker. Ungen din på knappe tre år også. "Og den stappa, DEN var magisk, den." Alle vet at det vanker en skål for kokken rimelig snart og alle løfter glasset.


Gavene åpner dere etter desserten. Alle vil se hva de andre får. Smilene fyller stua. Du påpeker til barnet ditt hvem som er giver av alle presangene det får og oppfordrer til "takk" og klem dersom vedkommende er i rommet. Dette er slett ikke så ulikt hvordan du selv hadde det som barn, så selv om du er sliten etter baking, vasking, gaveinnpakking, handling, planlegging og dritt lei pepperkaker, julelys, gavepapir, julekort, oppskrifter, glitter og halvdøde julestjerner, så føler du at alt var verdt det. For i øynene til ungen din registrerer du at et lys er tent, et som ikke var der før, og du vet at du har lykkes i å sette igang noe som du vil kunne glede barnet ditt med i årevis. Den gode familiejula.

Xxx Sunny

Sånn blei den.


Jeg grugledet meg til tvillingenes bursdag. Det gikk over all forventning.


Min bedre halvdel tok kidsa med seg til svigers den morningen ungene fylte 3 år. Jeg hastet rundt i leiligheten, ryddet og klargjorde til selskap. Stressa. Ja. Det er godt å ha en mann som forstår når han skal forlate fortet og la meg være i fred. Bursdagsforberedelse er ikke til å kødde med.


Noen vil kanskje mene at 73 ballonger er noe i overkant, men det gjorde ikke jeg. NÅ gjør jeg det, etter å egenhendig ha blåst opp så mange og i tillegg under tidspress, men ikke da. Det var heller ikke spesielt deilig å klippe ut bokstaver til å pryde veggene med, men likevel givende på ett vis. Og jeg ble jo fornøyd med resultatet. Alt var altså verdt det.


Min største frykt var likevel KAKEN, som dere kan lese om her. Men jeg tror jaggu også den ble en suksess. Og slik blei den.


Jeg kan bare si hipp hurra for at alt gikk bra. De to foregående bursdagen endte jeg opp i tårer og følte at jeg var totalt mislykket, nemlig. Vel.

Godt nyttår, da, dere.


Xxx Sunny

Den gråter, mamma.....


Det er lille julaften. Frokosten er unnagjort, vi har åpnet morgengaver og den nest siste julekalendergaven er delt ut. Tvillingene har elsket denne førjulstiden med all kosen hjemme og ute. Dette er den første julen vi feirer hvor de faktisk skjønner litt av alt som skjer, f.eks dette med én gave om dagen fra kalenderen. Dette gikk fort inn hos mine 3-åringen og det har vært minimalt med forsøk på å få flere på en dag. Men lille julaften har en tendens til å være fylt med magi, og det var den også denne gang.

Én gave hengende igjen på døra.


Jeg ligger tung i sofaen, manner meg opp til å snart sette i gang med lunsj da vi får besøk av et vennepar og datteren om en liten stund. Jeg er langt inni alle god jul- statusene på Facebook da Ella kommer trippende mot meg. Øynene hennes er kulerunde og blanke, store, nesten fortvilet, og munnen går nedover, tristheten regjerer i ansiktet hennes. "Mamma, mamma", sier hun med svak, lei stemme. "Den gråter, hører du, mamma?" Jeg setter meg opp og strekker armene mot henne. "Hvem gråter", spør jeg, fortsatt med armene strekt mot Ella, men uten at hun kommer til meg. Hun står på stedet og tripper på tærne. "Den er alene, mamma.....gråter", sier hun igjen og peker mot døra hvor den siste julekalendergaven henger. "Vi må ta den, mamma."

Pappa står på kjøkkenet og får med seg alt, bryter ut i latter over den lille gullungen vår sin intelligens, og jeg ler også. Da er tristheten i Ellas ansikt borte og hun hikster sammen med oss. "Prøver du å lure oss til å få den siste gaven, Ella", sier jeg lattermildt til henne og hun gliser sitt aller mest sjarmerende rampesmil.


Nå blir de fort store, disse barna. Og de blir smartere for hver dag som går. Nå må vi bare følge godt med så vi ikke blir lurt trill rundt, he he.

Fortsatt god jul, alle sammen !

Xxx Sunny

iPhone til en 3-åring ?


Har dere noen gang hørt historien om løven Christian ?

Her om kvelden kunne Norah ivrig fortelle mor her om løven som kom tilbake. "Løven, mamma. Han kom tilbake. Han kosa veldig masse, mamma." Norahs store øyne blinket i halvmørket inne på soverommet.

Løven hun refererte til er en ordentlig løve. Historien om Christian og hans to menneskevenner, som fant den da lille løveungen på et marked og valgte å ta vare på den og trene den opp til å engang vende tilbake til naturen, gikk verden over på 70-tallet. Etter å ha blitt sluppet fri og vært vill i over ett år vender de to guttene tilbake for å hilse på sin gamle løvevenn, et møte ingen trodde ville gå bra, men som viste oss mennesker at kjærligheten trosser det meste. En nydelig historie, altså, og fint og svulmstig satt sammen til en 4-minutters lang video på youtube, sentimentalt akkompagnert av Whitney Houstons versjon av "I will always love you". (Se den her.)


Vel. Pappa fant denne videoen og tvillingene ble bergtatt av den, så klart. De ville se den om og om igjen, og grep etter pappas iPhone, nesten i hysteri, kommanderte å få se videoen bare eeeeen gang til. Når kvelden kom og ungene skulle sove var dette alt som stod i hodet på dem. Samtalen jeg hadde med Norah på sengekanten denne kvelden var helt absurd. Hun satt meg helt ut av spill med den lille, smarte, 3 år gamle hjernen sin.


Norah: Løven mamma. Han kom tilbake.
Jeg: Ja, det var koselig.
Norah: Han kosa masse, mamma.
Jeg: Ja, han var veldig glad i de snille menneskene som tok vare på han når han var liten, vet du.
Norah: Løven var på telefonen til pappa. Kan jeg se en gang til?
Jeg: Beklager, jenta mi. Det er pappa sin telefon og du og Ella skal sove nå.
Norah: Kanskje kjøpe telefon til Norah og jeg se selv?

Her stoppet hjernen MIN å fungere. Hva var det min 3 år gamle datter akkurat sa. Hvor gjennomtenkt var det? Og jeg reagerer slik: "Nei! Du skal ikke ha telefon", jeg sier det strengt, før jeg ler høyt og kysser henne. Jeg forklarer henne selvsagt både hvorfor jeg ler og hvorfor hun ikke kan få en telefon. Det hele var ganske magisk og jeg kommer til å huske det for alltid.

Jeg kan ikke fatte at et lite barn kan være så smart.

Kom gjerne med egne tilsvarende historier. Det er så morsomt!

God Jul !

Xxx Sunny

Bursdagskake til en 3-ring....Hjeeeeeeelp !!!

Prosjekt. Bursdagskake til en 3- ring. Nei, vent. Til TO 3- ringer. Hjelp.

Det hippeste de vet er dyr, spesielt hunder. De har ogs en forkjrlighet for kyllinger, ender, katter, lver, kaniner og griser. For nevne noen.
Den siste tida har de jo igjen blitt introdusert for nisser, snmenn og pepperkakemenn. Disse tingene ser ut til ha samme effekt p dem som dyr har, de absolutt eeeeeelsker dem.

S. Jeg ser for meg kaka, da:

"Ei and her, en gris der. Snmann, kanskje ? Sammen med anda i andedammen ? Katten kan st se p. Hunden kan kose seg med et bein. Er det sommer eller vinter p den kaka? Hva med minner..... joda, andedammen er et fint sommerminne. Snballer. Det m vi ha. Snlykt ? Og den lille kyllingen. Blir ikke han fryktelig kald p vinteren, da? Jeg m ha sn. Hva kan jeg bruke som sn? Kyllingen m f et bursdagslys st inntil."


Kan dere se det for dere?

Slike tanker har jeg hatt i ukesvis. Den siste uka har jeg begynt realisere planen. Jeg har aldri bakt en kake fr, men det lser seg. (Hrte jeg ferdigmix kjpt i butikken?)
Jeg fant plutselig ut at jeg kan lage alle disse figurene selv. Jepp. Med noe som heter fondant. Heeeeeeelt nytt for meg, men veldig, veldig gy.
S n er jeg igang, da.





Jeg er dritstolt !

Litt synd at de ynene er s skumle, men det fr vre for denne gangen.

Gleder meg til vise frem den ferdige kaka p lrdag !!!
Det blir s spennende se hvordan jentene reagerer.......hper jeg ikke blir skuffa, he he.

Liker dere fondant-figurene mine ?

xxx Sunny

Les mer i arkivet Juli 2016 Juni 2016 Juni 2015
hits